Gjeldskrisen er en tillitskrise

Argentina rives og slites mellom helt ulike tilnærminger til økonomisk politikk, og til hvordan man skal forholde seg til internasjonale kreditorer. President Mauricio Macri representerer den markedsvennlige politikken, det motsatte av peronist-opposisjons linje da de satt med makta.

Allikevel, med en kaotisk krisesituasjon midt oppi valgkampen, gjør Macri langt på vei det samme som mange kreditorer fryktet at opposisjonen ville - ber om at de letter på kravene. Nå ser det ut til at kreditorene venter på utfallet av presidentvalget senere i høst før de går med på noen avtale, og ingenting føles sikkert.

Bortsett fra at Argentina sliter med høy gjeld, da.

Stadig i trøbbel

Argentina er på randen av sin 9. gjeldskrise. Landet som for rundt 100 år siden var et av verdens rikeste land kommer stadig i trøbbel, men siden det også huser store ressurser vender investorene villig tilbake gang på gang.

Argentina har en brutal historie med mislighold av statlig gjeld. I 2001 slo landet alle rekorder da det misligholdt egne statsobligasjoner til en verdi av 100 milliarder dollar. I etterkant forsøkte myndighetene å få kreditorene med på restrukturering av gjelda både i 2005 og 2010. Restruktureringen innebar en reforhandling av lånevilkårene hvor kreditorene måtte akseptere store kutt. Argentina lyktes nesten, men et lite knippe kreditorer (omtrent 7 prosent), deriblant såkalte gribbefond, stod på sitt og krevde tilbake alle pengene med renter.

I 2012 saksøkte disse aktørene Argentina, og vant frem i en amerikansk domstol. På grunnlag av en klausul om likebehandling (pari passu) i lånekontrakten skulle ingen andre kreditorer få pengene sine, så lenge denne gruppen hold-outs ikke fikk sine. Dommen ble en effektiv blokkade, og i 2014 så Argentina seg nødt til å misligholde betalingsplikten til alle kreditorer.

I hele denne perioden var det peronistene, et populistisk venstre-orientert parti som regjerte. I 2015 vant de konservative presidentvalget og nåværende president Macri kom til makten. Macri inngikk forlik med gribbefondene og fikk dermed tilgang til de internasjonale lånemarkedene igjen. Slik skulle han løfte landet.

Rekordlån

Under Macri tok Argentina opp store mengder lån ved å utstede statsobligasjoner, men det viste seg at det var vanskeligere å løfte Argentinas økonomi enn Macri hadde håpet, og snart var Argentina i trøbbel igjen. I 2018 gikk han til IMF som - omtrent over natta - gikk med på stille med sin største lånepakke noensinne på hele 57 milliarder dollar.

Her er det viktig å merke seg at IMF er for et skjellsord å regne i Argentina, og at organisasjonen forbindes med kutt i helse, utdanning og pensjoner. Sånn sett var det svært skadelig for Macri å gå til IMF. Med både inflasjon og arbeidsledighet på vei opp det siste året ble det for mye for velgerne.

Tillitskrise blir til gjeldskrise

9. runde med gjeldskrise ble satt i gang av venstre-opposisjonens Alberto Fernandez' kjemperesultatet i første runde av presidentvalget 11. august. Peronist-politikeren gjorde det 15 prosentpoeng bedre enn Macri.

Opposisjonens tilsynelatende enorme forsprang uroer markedet fordi det nettopp var peronistene som gjennomførte den store restruktureringen da landet sist var i gjeldskrise. De hadde satset på at Macris reformpolitikk og kriselån fra IMF skulle fungere og gi ham en ny periode.

Opposisjonens fremgang førte til et stort fall på børsen. Dette trigget et fall i pesoen, som har økt Argentinas økonomiske problemer. Ved å reagere så sterkt på primærvalget har investorene fremprovosert nettopp det de ønsket å unngå: Macri har nå selv tatt initiativ til samtaler med landets kreditorer for å forsøke å restrukturere Argentinas gjeld. Investorene står nå overfor et dilemma om hvorvidt de ønsker å restrukturere med Macri eller hans potensielle etterfølger peronisten Fernández.

IMF må følge sin egen linje

Uansett hvordan denne thrilleren i Buenos Aires ender, er det mange som stiller spørsmål ved IMFs gigantlån fra i fjor. Hvorfor gikk de med på å låne ut så mye penger - så fort? Hvorfor ba de ikke om at lånene ble restrukturert? Da Hellas i 2010 var i akutt gjeldskrise og fikk kriselån av IMF, var betingelsen at Hellas samtidig måtte restrukturere utestående gjeld til private kreditorer. Å motta kriselån uten å restrukturere denne gjelden var ikke bærekraftig, mente IMF.

Man kan spørre seg hvorfor lignende betingelser ikke ble satt som vilkår for nåværende lån til Argentina, nå når restrukturering til syvende og sist uansett kom på bordet.