Verdidebatt

Handhilsing – hva mener muslimene?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land 28.8. uttaler Basim Ghozlan og Shoaib Sultan seg om muslimsk handhilsepraksis og om episoden mellom Zeliha Acar og kronprinsen i Al-Noor-moskéen. «De fleste har et avslappet forhold til dette med håndhilsing», opplyser de, og «å nekte å håndhilse på noen av det motsatte kjønn blir stadig mindre utbredt.» Hvordan dette spørsmålet står i forhold til islamsk tro og lære, tar de ikke opp her.

Det gjorde Basim Ghozlan og Senaid Kobilica i Dagsrevyen 13.9. i fjor. Se nrk.no. Der viser de til en fatwa (en ikke-bindende vurdering ut fra islamsk lov) fra Det europeiske fatwarådet, «den mest autoritative kilde for muslimer i Europa.» Rådet uttalte at det er tillatt for muslimer i vestlige land å handhilse på tvers av kjønn «når det er behov for det» «for å unngå misforståelser.» (NRKs oversettelse «så lenge det er behov for det» kan vekke mindre hyggelige assosiasjoner. Hvor den oversettelsen kommer fra, vet jeg ikke.)

Ifølge fatwaen er det ulike islamske meninger om spørsmålet. Vi vet også at et kort intervju eller en nettartikkel har begrenset presisjonsnivå, men den mest naturlige forståelsen både av fatwaen og de to norske talsmennene er at denne tillatelsen er et situasjonsbegrunnet unntak. Ikke unntak fra islam, men fra hovedregelen i islam. Kobilica bekrefter dette. Muslimer må tenke seg om før de nekter å handhilse, «spesielt når man har en uttalelse fra fatwarådet som sier at det finnes en åpning i islam som tillater dem å gjøre noe de ikke ville gjort i muslimske kontekster.» Hva de grunnleggende rammene sier, synes å være klart her, men i ikke-muslimske kontekster er det altså «en åpning» for å gjøre ting annerledes.

«Jeg er tro mot hovedkildene, som er Koranen og hadithene», sier Zeliha Acar. Fatwa-rådet, Ghozlan og Kobilica tar et annet valg enn henne i praksis, men i det grunnleggende ser det ut til at de er på linje med henne.

Det blir stadig etterlyst mer kunnskap om islam i samfunnet vårt. Da kan det nevnes at begrunnelsene for handhilse-tillatelsen aktualiserer et par viktige spørsmålsstillinger omkring islam. Den første er forholdet mellom hva som iflg. islamsk lære skal gjelde i «muslimske kontekster» og hva som skal gjelde i andre kontekster. En norsk muslim kan f.eks. være mot blasfemilover i Norge, samtidig som han mener slike bør gjelde i muslimske land. Foreligger det noen kunnskap om i hvilke saker og i hvilken grad norske muslimer har slike dobbelte standpunkt avhengig av muslimsk og ikke-muslimsk kontekst? Har Bushra Ishaq funnet ut noe om dette i sine undersøkelser?

Den andre spørsmålsstillingen er forholdet mellom islam i Norge og islam i verden. Det er en real sak å søke kilder internasjonalt. Mange gjør det, formelt og uformelt. Noe paradoksalt er det riktignok i denne saken. Temaet er hvordan muslimer skal te seg i Norge og Europa, men de som fastsetter fatwaen, er et råd som for en stor del består av medlemmer fra ikke-vestlige muslimske stater, og de øvrige medlemmene ser ut til å ha sine røtter fra slike land. Det er ikke ett europeisk-klingende navn å finne her. Lederen er den kjente dr. Yusuf al-Qaradawi, og et av medlemmene er Mahboub-ul-Rahman fra Norge. (Kilde: Wikipedia) Forbindelsen til fatwa-rådet berører et viktig og vanskelig spørsmål: På hvilke måter og i hvilken grad er og blir muslimer i vestlige land avhengige av eller selvstendige fra den islam som lever i de muslimske majoritetslandene?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt