Har Alf Gjøsund knekket koden?

Gjøsund referer til et likekjønnet par som hadde begynt å tro på Jesus.  Da de etter en tid som troende ble overbeviste om – av Gud, mente de selv – at forholdet deres var feil, sluttet de å leve sammen. «Når ble disse frelst? Da de begynte å tro på Jesus, eller da de sluttet å leve sammen», spurte Gjøsund en forsamling av forkynnere i Misjonssambande, for 15 år siden.  Ingen av dem protesterte på Gjøsunds oppfatning: at de to var kristne, også da de levde sammen, for de forsto jo ikke bedre.

Etter min mening er konklusjonen forhastet, selv om vi ser bort fra at «Når ble disse frelst?» er en formulering som skjuler at påbegynt frelse ikke nødvendigvis betyr varig frelse.

To be, or not to be.  Ut fra de få opplysningene som foreligger om de to homofile, kan man verken vite med sikkerhet om de forble troende eller når de eventuelt kom til levende tro på Jesus, tenker jeg. «Begynte å tro på Jesus» kan bety så mangt; det vet jeg av egne feiltrinn (se nedenfor). Og Gjøsunds begrunnelse «for de forsto jo ikke bedre» er ikke nødvendigvis holdbar under alle omstendigheter. Kanskje de to homofile burde ha forstått bedre, som så mange andre?  Her er noen eksempler om personer som burde visst bedre:

Paulus trodde på Gud mens han forfulgte kristne. Han forsto jo ikke bedre! Ble han unnskyldt av Gud?  Nei. Men da han lot seg omvende til levende stridene tro på Jesus Kristus, da ble han tilgitt, og da begynte han på frelsens vei. - Ble de fem ukloke jomfruene unnskyldt av Gud da de for sent fattet at de ikke hadde frelsens ild i sine hjerter? Nei. Og mannen som kom inn i bryllupssalen uten bryllupskledning på, hjalp det ham at han ikke visste bedre? Nei, det gjordet det ikke.   Og de som gjorde urett i Jesu navn, ble selvsagt heller ikke unnskyldt (Matt 7, 22-23).

Da den bortkomne sønnen derimot kom i hu hvordan han hadde hatt det hos sin far der hjemme, og skjønte at han var bortkommen og hadde syndet (konkret) mot Gud og mennesker, så vendte han hjemover, og faren løp ham i møte.

Da jeg «begynte å tro på Jesus» - med stor iver på at han er det eneste, helligste navn som på menneskelepper er lagt - da begynte jeg straks gå til alle gudstjenester i nærmeste kirke (Dnk), deltok i forsamlingens rituelle trosbekjennelse og syndsbekjennelser – og nattverd. Men min tro levde ikke, for jeg verken erkjente mine synders alvor eller ga slipp på dem; jeg forsto tilsynelatende ikke bedre.  Unnskyldte Gud meg? Absolutt ikke!

Vi mennesker er så grunnfestet i egenkjærlighet og vet- -best- selv- holdning, at vi relativt sjeldent gjennomskuer eller tar på dypeste alvor egne synder.  Vi kan være overbeviste om å ha rett, og likevel ta grundig feil. Det vi ikke vil vite om oss selv, overføres ikke sjeldent til underbevissthetens skalkeskjul.

En tid etter at min «tro på Jesus» var blitt til, gikk det imidlertid opp for meg at jeg hadde alvorlig og konkret forsyndet meg, uten at jeg da begrep det eksistensielle alvoret. Men en stund deretter- og det like plutselig som overrumplende- kom et over meg at jeg var fortapt. Det kom så overraskende, så totalt overbevisende, at jeg straks godtok det som Guds dom.

Først da ble jeg virkelig mottakelig for Guds nåde og var i ferd med å få en levende tro (til forskjell fra en slumrende ikke frelsende tro) på Jesus som Herre og Frelser.

Det er altså tenkelig, at de to homofile først fikk en levende tro på Kristus da de innså at deres samliv var feil og de sluttet å leve sammen. For 15 år siden var konsensus innen kirken at homofilt samliv er synd; og høyst sannsynlig hadde de to homofile oppfattet den holdningen; men antok vel likevel at den var ugyldig da de «begynte å tro». I så fall sto de Ånden imot etter min oppfatning. Det kan imidlertid ikke absolutt utelukkes at de hadde omvendt seg fra andre bevisste synder da de begynte å tro, uten at de da forsto at deres samliv var feil. Q.e.d.

Man trenger ikke å vite om alle sine synder for å bli benådet. Det er jeg enig med Gjøsund i. Man må imidlertid være enig med Gud om de syndene Gud konkret peker på. Også David innså at han ikke kjente alle syndene sine. Men han visste om noen av sine alvorligste fall, som han etter hvert ba inderlig om tilgivelse for. Han ble ikke godtatt av Gud på nytt før han innrømmet skyld ovenfor de synder han visste om og burde vite om (sml. Matt 7,21).

Om en «kristen» sier at han/hun er ærlig overbevist om at ett eller flere av de ti bud er utgått på dato, det om ekteskapet inkludert, bør vi feste tillit til vedkommende?

Sekulariserte Norge har neppe bra forstand på hva som er egentlig er synd og ikke synd mot Gud.   Selv i Dnk fins svært mange som ikke elsker Gud, for de tror ikke en gang at Gud eksisterer. Så, de mange som nå «ærlig og oppriktig» mener at homofilt samliv ikke er synd, er den egentlige (fortrengte) kilden til deres «oppriktige tro» mainstream sosiale føringer i et post-kristent Norge - eller fra Gud? (sml. Kol 2,8).

Magnus tror at Paulus, som elsket Kristus, formidlet et Guds råd/bud at homofilt samliv er synd. Sømmelighet og ærbødighet for Guds nåde og bud, forventes av Gud ovenfor alle typer synder, enten man er homofil eller heterofil.

Som Ottosen påpeker i innlegget «Kravet om bagatellisering» kan Dnk være i verd med å bagatellisere spørsmålet om homofilt samliv er synd, hvilket kan bety at det ikke vil bli rom i kirken for å mene at de som lever i homofilt samliv må omvende seg (VL, 28. august).

Omvendelsesforkynnelse i Dnk, der selv vantroende medlemmer pretenderes å være kristne, er nødvendig. Alv Magnus har fortjent ros, ikke skjenn, for en høyst betimelig preken!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk.