Verdidebatt

På tide å gi slipp

Hvor tungt og hvor lett det er å bære et barn, skjønner en kanskje ikke før en skal gi slipp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Med jevne mellomrom har J­anove Ottesens sang «Bak en sky heim» minnet meg på dagen som skal komme. Nå er den her.

Du skriver et nytt kapittel

fra den dagen du fyller nitten

og detter ut av di mor sitt reir

og flyr din egen vei

Hun var mørkerød da hun var nyfødt, og lårene lå i trekkspillform. Hun hadde hatt det godt. Jeg åpnet bleien og sjekket gang på gang: Det var ei jente. Og for å sitere en boktittel av Anna Gavalda: «Eg elska ho.»

Jeg hadde båret henne i ni måneder. Så bar jeg henne i hendene. Jeg bar henne til dåpen. Og trolig bar jeg henne på gullstol. Jeg har båret på frustrasjon og sinne, jeg har båret nag, uendelig glede og dårlig samvittighet. Jeg har båret en gave.

Når jeg nå skal gi slipp, undres jeg: Hvem bar egentlig hvem?

Adrenalin-sint

Kjærligheten til et barn har mange fasetter. Kronprins ­Haakon hjalp i sin tid foreldre med å sette ord på følelsene sine ved å innføre ordet ­«adrenalin-sint». Har man ikke hatt kontakt med følelseslivet sitt tidligere, er det som tenåringsforeldre tid for å utvide den følelsesmessige horisonten, og kjenne på det samme som kronprinsen kunne føle overfor sin forlovede.

Ja, deler av kronprins Haakons tale til sin brud passer forbausende godt til hun som jeg nå gruer meg slik for å slippe: «Jeg tror ikke jeg har vært så adrenalin-sint på noen som på deg. Jeg tror ikke jeg har vært så svak og aldri så sterk som når jeg har vært sammen med deg. Jeg tror ikke jeg har vært så fylt av kjærlighet som sammen med deg, du får fram hele spekteret.»

Men ikke før vi har fått bekreftet at hele følelseslivet er intakt, før de største følelses­toppene legger seg, og blir ­erstattet av harmoni og ro. Da er det på tide å reise. Og på tide å slippe.

Ørnepedagogikk

Vi vil jo ha dem ut av redet. Det er hele formålet med tenårene og løsrivelsen fra symbiosen, at de skal bli selvstendige og reise ut. Da ­gjelder det å ikke gjøre det for behagelig å bli ­værende hjemme. Det har ørnen forstått. Det blir sagt at når tida nærmer seg for at ørneungene er klare for å bli selvstendige og fly, fjerner ørneforeldrene det myke i ­redet og lar tornene bli igjen, slik at ­ungene får vondt hvis de blir værende. Det blir videre sagt at det ikke er uvanlig at ørna lar ­ungene sulte ei stund, og så legger den ut mat i større og større avstand fra ­redet, slik at ungene skal bli motivert til å ­komme seg ut og hente maten.

Ørna i all sin enkle skapning har forstått noe vi mer velutviklede curlingforeldre kanskje ikke forstår, at barna trenger å prøve vingene selv. Først da kan de oppleve gleden ved å sveve på oppdriften av varme vinder. Her i huset er det likevel ikke nødvendig med ørnepedagogikk. Hele ørneungen min er full av motivasjon for å fly, fra vingespiss til vingespiss. Jeg trenger ikke ta fram tornene. De får jeg heller kjenne på selv, når redet har fått bedre plass.

Tungt og lett

Det er noe forunderlig over slekters gang. En generasjon står som bindeleddet i lenka av dem som har gått før oss, og dem som kommer etter. Slektsleddene bølger framover i uendelige dønninger, og før vi vet ordet av det, er det den som har blitt båret som nå ­bærer. Stein Mehren undrer seg over dette mot slutten av diktet «Til min datter, som jeg bærer på armen om natten i Holmesund»:

For når jeg holder min datter, er det

som holder jeg meg selv som barn, ­holder

min bestefar og min datters barn i ­henne

Slik er jeg selv blitt holdt. Nå holder jeg.

Hvor tungt og hvor lett det er å bære et barn, skjønner en kanskje ikke fullt ut før en skal gi slipp. Slik avslutter Mehren, og det er den mest meningsbærende ­formuleringa jeg vet om:

Å, min datter, hvert gram av din vekt

gjør mitt liv tyngre, og lettere å bære.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt