Er det skadelig å være hjemme med mor?

I en kommentar i Aftenposten fredag 9. august, får vi lesere et lite innblikk i Joacim Lunds reaksjoner på psykolog og SV-nestor Torild Skards kronikk i Dagsavisen tidligere i sommer, hvor hun advarer innstendig, ut ifra nyeste hjerneforskning, mot å la ettåringene starte i fulltidsbarnehage (Den samme artikkelen ble publisert her i Vårt Land). Lunds tone er ubehagelig og ironiserende. Selv om Skard er en respektert fagperson, ligger det i uttrykksmåten at hun ikke skal tas alvorlig. Samtidig refererer Lund Skards utsagn mangelfullt og bruker upresise begreper. Blant annet overser han eller benytter feil tidsbruk – om yrkesarbeid, permisjon og barnehage, og bildet blir dermed fortegnet.

En kommentator i Norges største avis har et stort nedslagsfelt og et tilsvarende ansvar for budskap og holdninger som formidles. Den utbredte mangelen på kunnskap om barnets behov i første leveår som rår i dag, fører til følelige problemer. Og innlegg som Lunds kan bidra til å forsterke problemene istedenfor å stimulere til en saklig og opplysende debatt.

Derfor er det også trist at Aftenposten ikke har valgt å trykke et eneste motinnlegg til Lunds kommentar i avisen sin. Etter å ha forsøkt to ganger, både i kronikk -og i debattformat, er jeg takknemlig for å ha fått spalteplass for denne viktige saken i Vårt Land.

Jeg har blant annet snakket med jordmødre som fortviler. De opplever moderne foreldrepar på fødestua som har bestemt seg for å praktisere millimeterlikestilling fra første stund. Den nyfødte skal ligge akkurat like lenge på fars bryst som på mors bryst. Ideen er trolig at barnet skal knyttes like sterkt til begge to. Barnet er allerede sterkt knyttet til mor gjennom hennes kropp, og er nå programmert fra naturens side til å finne fram til brystet hennes for å suge til seg den «livsviktige» råmelken. Midt i denne prosessen skal hun plutselig flyttes vekk fra mor og legges på fars bryst. Mye fordi ny forskning og kunnskap om kvinner og barn ikke blir formidlet skikkelig til foreldre og samfunnsansvarlige her i landet.

Vi har latt likestillings -og kjønnsforskere bestemme når far skal overta spedbarnet fra mor, og økonomiske hensyn dominerer når barnehagen skal bli sentral i barnets liv -  uten at de ansvarlige tar nevneverdig hensyn til hva verken Verdens helseorganisasjon og UNICEF, spedbarnspsykologien eller hjerneforskningen sier om barneomsorgen. Selv om det er tunge fagmiljøer som er dypt og alvorlig bekymret for dagens situasjon her til lands. Og det er ikke sikkert at mor hadde trengt å gå hjemme i to-tre år, engang, slik Lund hevder at Skard mener.

Mandag 12 august skrev VG om Linn Wiik som var tilbake i jobb i TV2 etter endt foreldrepermisjon. Det var ingen tvil om at morsinstinktet var på plass, og den lille fikk komme og spise lunsjen sin med mammaen hver dag. Det er jeg veldig glad for. Og jeg er glad for at de skrev artikkelen. Linn Wiik gir tydelig utrykk for hvor viktig hun mener det er at pappaen er alene med datteren nå, til tross for at hun selv opplever det som tøft. Men hvor de har det fra at det er så ekstremt viktig på dette tidspunktet at far skal ha eneansvar for barnet, skulle jeg gjerne likt å vite.

Mitt drømmescenario er at TV2 rett og slett setter den nye permisjons -og mammadebatten på agendaen. At de ønsket pappaen til lille Elsa velkommen så han og Elsa kunne komme og gå som de ville, slik at lille Elsa også kan sitte litt på mammas fang, når hun føler for det, mens moren hennes samtidig er programleder. Tenk om TV2 på den måten kunne gå foran og vise hele Norges land hvordan man kan kombinere god omsorg for de minste barna og kvinner i yrkesarbeid? Det aller viktigste er at vi slutter å feie under teppet den kunnskapen vi ikke synes helt passer inn i samfunnsmodellen vi har laget oss. Det er vel det vi egentlig har gjort her i landet. Da vi laget «den norske modellen», ble verken morsinstinkt eller barns behov for trygg tilknytning vektlagt. Dersom en mor eventuelt er skadelig for barnet sitt, må det oppdages mye tidligere enn når barnet starter i barnehagen som ettåring. Så grunnleggende er samspillet mellom mor og barn første leveår for hjerneutviklingen. Helst bør det oppdages før fødselen.  For en trygg tilknytningsperson er alfa og omega når menneskelivet begynner.

Laila Fresjarå Foldvik

Ergoterapeut og forfatter av «Det stille mammaopprøret»