Kartleggingen av misjonærbarn utført av Iris-2008 resulterte i noen lovnader fra misjonsorganisasjonene, deriblant NLM. De skulle bistå økonomisk til behandling, de skulle sette opp faste årlige samlinger for misjonærbarn ved institutt for sjelesorg (Modum) og ikke minst, de skulle ta misjonærbarna på alvor. Hva har skjedd i ettertid?
Økonomisk støtte til behandling stod de ved akkurat like lenge som det tok før første regning kom inn. Den ble raskt avviklet.
De årlige samlingene ved institutt for sjelesorg ble forsøkt avviklet etter første samling, men ble svært motvillig satt opp igjen etter påtrykk fra undertegnede i avisinnlegg i Vårt Land. Etter to runder med disse samlingene som begge ganger hadde fullt hus, ble de avviklet.
Ved 125 årsmarkeringene for NLM og NMS ble begge organisasjoner ettertrykkelig bedt om å ikke glemme misjonærbarna under markeringene. Det var ingen vilje fra noen av dem til å få dette på dagsorden.
Jeg kjenner meg igjen i innlegget, og har selv konkludert med at organisasjonene aller helst vil glemme det vanskelige. Mitt hjem er i NLM, det er de som har oppdratt meg. Men jeg kan ikke forholde meg til dem lenger etter disse opplevelsene.
I sommer oppsøkte jeg skolen jeg gikk på i Nairobi og hadde gode dager der. Det tok meg 30 år å komme dit jeg er nå.
Jeg skulle ønske det var takket være støtte fra NLM at jeg har kommet hit, da kan hende det ville tatt meg vesentlig kortere tid enn det faktisk gjorde.
Jeg håper og ber om at NLM og alle de andre organisasjonene kan slutte å feie alt det vanskelige under teppet og heller benytte seg av alle de ressursene de har i slike som meg. Vår historie er en viktig del av misjonshistorien. Vi ble fortalt på skolen at vi hadde en viktig jobb i å være på skolen slik at mor og far kunne få arbeidsro til å fortelle om Jesus. Vi vet hva denne oppveksten gjør med folk, og kan også hjelpe andre.