Politikk og religion sauses sammen

Det er ikke noe nytt at politikk og religion sauses sammen, men de siste årene ser det ut til å ha fått fornyet kraft. Med vel etablerte teologiske tankesystemer som plattform, får populistiske politikere verden over inngang til nye velgergrupper. Religion misbrukes, og kirkeledere møter misbruket med 
taushet.

Uthuler kristendommen

Min hensikt med boken Kampen om korset i politikken er å forklare mekanismene som settes i gang og å beskrive hvor farlig det kan bli når politikere og partier lærer seg å spille på en politisk teologi. Kirkene kan ikke dirigere politikeren, men prester og predikanter har et ansvar for å si fra når politikere kidnapper religionen. I et intervju i den danske avisen Politiken (13.07.2019) skriver samfunnsforskeren Olivier Roy at populistiske bevegelser uthuler kristendommen.

Etter min mening er det en treffende beskrivelse, men det er lettere sagt enn gjort å møte disse tendensene fra kirkelig hold. I menigheter og trossamfunn er man lært opp til at de ikke skal blande religion og 
politikk, men når en politisk teologi står så sterkt på grasrota i mange menigheter, er det etter mitt skjønn helt nødvendig å ta det opp i en åpen diskusjon.

Det burde bekymre kirkeledere at så mange politikere, som ikke er så rotfestede i kirkelig deltakelse, de siste årene har maktet å ta i bruk en åndelig retorikk som sikrer tilgang av nye velgere. Det er ikke så mange ord, symboler og saker som skal til for at folk biter på kroken.

Minst kristne

Det var nettopp dette Donald Trump lyktes så godt med da han ble valgt til president i USA i 2016. Hans rådgiver Steve Bannon så at deler av et kristent budskap kunne brukes til å fremme patriotisme og nasjonalisme. Trump fulgte 
rådene, blant annet gjennom 
utsagn som «ingen elsker Bibelen mer enn meg» og gjennom løfter om antiabort-tiltak og støtte til Israel. Opplevelsen blir enda mer forstemmende når den samme Bannon, under sitt besøk i Norge 
i mai 2019, sa at Trump trolig er den minst kristne USA-president noensinne.

Likevel ble ulike grupper av såkalte evangelikale velgere sterke støttespillere for Trump. Antall kristne i USA er så mange at de alltid har vært en betydningsfull vippegruppe. En ledende 
representant for de evangelikale 
er Franklin Graham, sønnen til Billy Graham. Da Trump ble valgt, skrev han følgende: «Vi ba til Gud og Gud hørte våre bønner». Graham etterlot liten tvil om at Donald Trump var en del av Guds plan for USA.

Mange kristne ledere vil trolig stille opp for Trump i den kommende valgkampen. USA står i en særstilling når det gjelder blanding av religion og politikk, men det er helt feil å hevde at USA er enslig svale. Høsten 2018 ble Jair Messias Bolsonaro valgt til Brasils president. Han kalles for «Tropenes Trump» og la opp sin valgkamp på samme måte, og fikk massiv støtte kristne velgere.

Kristne målgrupper

I Europa ser vi samme tendens, særlig i de tidligere østblokklandene 
Ungarn og Polen, men også i Italia. I Sverige ga Sverigedemokrat-
erna større oppmerksomhet til kristne målgrupper under Riksdagsvalget i 2018.

Hva så med Norge? Det er 
faresignaler også her. Oppslutningen om Frp og Sylvi Listhaug har vært stor i en del kristne miljøer. De mange feidene mellom Knut Arild Hareide og Sylvi 
Listhaug hadde sterke åndelige overtoner. Oppgjøret med Listhaug ble vanskelig både for 
Hareide og KrF, blant annet fordi 
mange i KrFs grasrot lar seg 
begeistre av Listhaugs verdikamp. I sin motstand mot innvandring har hun brukt «norske, kristne verdier» med stor selvfølgelighet. Når økende innvandring har skapt økende frykt for at Norge skal miste sin kristne identitet, er hennes bruk av «norske, kristne verdier» og korssymbolet kanskje en av 
årsakene til at hun kommuniserer så godt med en del kristne miljøer.

Jeg ble så nysgjerrig på dette at jeg valgte å gå dypere inn i Listhaugs kirkesyn og teologiske tenkning. Hun ønsket ikke å la seg intervjue, men i boken Der andre tier sier hun mye om sitt syn på kirken og hvordan hun tenker teologisk. Ikke overraskende er det den planleggende Gud som trer fram. Boken innledes med følgende setning: «Alt skjer av en grunn». Det gamle, åndelige munnhellet «det er vel en mening med det» har fått 
fornyet kraft.

Spesielle planer

Tanken om at Gud planlegger og styrer og våre liv ligger dypt i deler av norsk kirke- og kristenliv. Denne tenkningen gjelder ikke bare på det personlige plan, men overføres lett til å hevde at Gud har spesielle planer for menigheter og nasjoner, enten det er USA, Norge eller Israel.

Å være delaktig i oppfyllelsen av «Guds vilje» er en sentral del av en slik politisk teologi. Følger man hans vilje, vanker det både beskyttelse og belønning. Det snakkes i et selvsagt språk. «Vi vil at Norge fortsatt skal være et kristent land», heter det hos Oslo Symposium, uten at det på noen måte defineres hva som 
ligger i begrepet. For noen fester det seg en tanke om at det er en forsvarskrig. For å holde på et «kristent land» må man demme opp for innvandrere som har en annen religion.

Fra kristenlivet er vi vel kjent med at predikanter som hevder at de har Gud spesielt på sitt parti, 
ofte får stor makt og innflytelse over sine tilhengere. Mange kan fortelle om hvor galt det gikk da åndsfyrster misbrukte den sterke posisjonen de hadde etablert. De siste årene har heldigvis konsekvensene av misbruk i lukkede menigheter har fått stor oppmerksomhet.

Flytter velgere

I liten grad har det blitt vektlagt hvilken innflytelse denne teologien kan få i den politiske sfæren. Her i Norge har vi nøyd oss med å smile litt skjevt av at amerikanske politikere som med den største selvfølgelighet snakker om «God bless 
America». Det er ikke uten grunn at de bruker et slikt språk. De ser at det virker. Religion er en viktig del av vår identitet, og det er bekreftelse av identitet som flytter velgere.

Jeg har en følelse av at kristne 
ledere i Norge ikke har tatt inn over seg hvor alvorlig det er for kristendommen når kristen tenkning og teologi brukes til å legitimere en politikk som mangler et helhetlig perspektiv. Det er påfallende lite uro over dette. De fleste kristne ledere er ramme 
i sin kritikk av Listhaug, men 
etter min mening går de ikke inn i den teologiske kjernen av problemet.

Å utfordre menighetsmedlemmer på tanken om «Gud på vårt parti» og «den Gud som planlegger på vegne av oss», må opp-leves som et stort risikoprosjekt. Prester og pastorer vet så altfor godt at de vil skape stor uro om de går løs på denne teologien. En del karismatiske miljøer er de fremste eksponentene for denne teologien, men selv blant vanlige kirkegjengere i Den norske kirke gjør tankegodset seg gjeldende. Dette ligger dypt forankret i hele samfunnet.

Selvransakelse

Det beste vi kan gjøre er å erkjenne at det bor en herlighetsteolog i de fleste av oss. Det er å håpe at kirkeledere 
og menigheter tar en runde med seg selv om dette. En slik refleksjon kan gi en nødvendig korrek-
sjon i synet på det som så altfor lettvint kalles for «kristen 
politikk».

Når hardtslående politikere bevisst bruker kristen retorikk for å få gjennomslag hos velgere, burde det skape betydelig uro hos kristne ledere. Et viktig spørsmål burde være om det er noe i folks teologiske oppfatninger som gjør det mulig for populistiske politikere å få så sterk velgerrespons.

Helge Simonnes

Forfatter