Troendes identitet

I hvilken grad samfunnet vårt er gjennomsekularisert, kan diskuteres. Vi får imidlertid stadig bekreftet at vi har gått mange skritt i sekulær retning – blant annet av den manglende forståelsen for religionens identitetsaspekt.

Utgangspunktet for talløse utfall mot religion er den misforståelsen at religionen ­sitter i hodet, den er et selvvalgt ståsted. Derfor kan den angripes på samme måte som ­ethvert meningsståsted man har resonnert seg fram til. Man kan for eksempel si: «Det er ikke du som er problemet, men religionen din.»

I gårsdagens Vårt Land forteller legen, forfatteren og forskeren Bushra Ishaq at hun noen ganger får høre denne typen kommentarer, blant annet fra kolleger i akademia. Det er kanskje ikke like stygt som ondskapsfulle angrep i sosiale mediers mørke kriker og kroker, men det sårer likevel dypt. Det blir en del av et samlet press mot muslimer i Norge.

Noen av dem våger ikke å fortelle at de er muslimer. Andre vurderer framtiden sin i landet de er oppvokst i. De ser ikke bort fra at de en gang må flykte fra Norge.

Teksten til Ishaq er et av mange eksempler på at religiøs tro oppleves som en grunnleggende og integrert del av et menneskes identitet. Den sitter ikke bare i hodet, men også i magen, i hjertet, i ryggmargen, ja, i hele kroppen. Det første møtet med religionen skjer i mors liv, gjennom lyder og bevegelser. Etter hvert blir den innarbeidet i livsrytmer og rutiner, den definerer trygghetsfølelsen, den sosiale forståelsen, selvbildet og verdensbildet.

Bare deler av den – hvor mye varierer fra menneske til menneske – er gjenstand for bevisste refleksjoner.

Vi må være klar over at når mennesker får høre at troen deres er uønsket, så hører de at de er uønsket. Dette gjelder ikke bare muslimer, men alle med en dypt forankret religionstilhørighet. Det spesielle for muslimer, er for det første at de er en minoritet, og for det andre at angrepene på islam utvilsomt er kraftigere og hyppigere enn angrepene på annen religion.

Vi sier ikke at religionen skal holdes utenfor kritisk debatt. Men en debatt som ikke tar religionens identitetsaspekt på alvor kan fort skade mer enn den nytter. Debattens utgangspunkt bør være at mennesker fullt ut er akseptert – ikke bare som mennesker – men som religiøse mennesker.