Paolo Vinaccia

Noen musikere setter større spor enn andre. Jeg kan liste opp en håndfull musikere som har preget meg og min musikalske erfaring fra jeg var tidlig tenåring. Paolo er en av dem.

Jeg har bare hilst på han én gang, og en annen gang fått formidlet min beundring og hans viktige innvirkning på mitt liv via Christer Falck på Messenger. Som så mange andre bruker jeg fornavnet hans allikevel. Antakelig fordi det i praksis har blitt et kunstnernavn, men kanskje også fordi spillet hans treffer så nært at mannen kan oppleves som en personlig veileder i det musikalske universet.

Fundamental musikk

Da jeg oppdaget Anne Grete Preus’ plate «…og høsten kommer tidsnok», og hørte Paolo spille, skjedde det noe fundamentalt. Paolo spilte ikke bare trommer. Han spilte musikk og instrumentet ble underordnet. Han gjorde noe annerledes. Allikevel falt det seg naturlig om det gjaldt «grooves» eller «fills».

Han liknet kun seg selv. Om det var med Jan Eggum, Knut Reiersrud, Arild Andersen, Øystein Sevåg eller andre, så har Paolo bidratt med et trommespill som har fylt og løftet tilværelsen og vært langt mer enn imponerende musikalsk utøvelse.

Høsten 2016 satt jeg i Drammens Teater og hørte på Hofseths 25-årsmarkering av platen «IX» der Paolo var med. Da grooven på «night train» satte inn, ble jeg truffet så dypt inn i sjela at jeg et øyeblikk opplevde å være utenfor meg selv, eller kanskje fryktelig langt inne i meg selv? Stort var det, og det var Paolos fortjeneste.

Takk

Jeg har hørt på Paolo i 30 år på plater og konserter. Han har vært et musikalsk forbilde og noe av symbolet på en drøm man hadde. Han har preget ulik musikk som jeg til stadighet har lyttet til, funnet liv og avgjørende perspektiver på tilværelsen i og beundret. Da merkes det når denne mannens liv tar slutt. Takk for det du ga verden.