Kirkekoloss på leirføtter

Frp varsler at de ikke vil støtte regjeringens forslag til ny finansieringsmodell for trossamfunn. De reagerer særlig på at staten skal gi like stor støtte til lutheranere som til muslimer. Slik blir det når alle skal ha likt, medlemstallet i Den norske kirke går ned mens bevilgningene opprettholdes.

Per Willy Amundsen er provosert og kaller det historieløst å sidestille den kristne kulturtradisjonen med en fremmed religion som islam. Han har et poeng. Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ville heller ikke at støtten til andre trossamfunn automatisk skulle økes som følge av at antallet medlemmer i Den norske kirke synker.

Reduserte bevilgninger

Med synkende medlemstall er det ikke urimelig at bevilgninger går ned. Det vil ikke skje så lenge KrF utgjør det politiske flertallet. Men det vil skje i kommunene. Kirken kommer til å trekke det korteste strået når medlemstallet synker og kostnadene knyttet til eldrebølgen eksploderer.

Når bevilgningene til menighetene 
fra kommunen skal føres ut over kommunens grenser til nyopprettede organer som skal være arbeidsgivere for alle ansatte, vil også det føre til reduserte bevilgninger. Det samme blir resultatet når kommuner slår seg sammen.

Regjeringen åpnet for at staten kunne fullfinansiere Den norske kirke. Da ville en kunne løst problemet. En kunne 
delt kirkebevilgningen i tre; en del til medlemmene som dekker normal «medlemsaktivitet», en del til bygging og vedlikehold av kirker, og en del til de spesielle oppgaver Den norske kirke har som folkekirke. Men et flertall i kirken forsto ikke sitt eget beste og har latt en historisk sjanse gå fra seg. De burde angre og be regjeringen tynt om å snu.

Dyrt byråkrati

Lederskapet i Den norske kirke er ikke i stand til å frelse seg selv fra det som truer vekst og nyskaping; det stadig omseggripende byråkratiet. Kirken trenger ikke fire forvaltningsnivåer. I dag har kirken over 400 organer som utøver arbeidsgiveransvaret. De kan spare flere titalls millioner ved å la bispedømmene overta personalforvaltning på vegne av menighetene. Den daglige ledelse av de ansatte bør legges på meningsplan. Når Kirkerådet heller vil lage et nytt organ som skal ansette både prester og øvrige ansatte, er det et forsøk på et kompromiss i den maktkampen som har foregått i årevis.

Tidligere ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes synes ikke det er grunn til å juble over at Opplysningsvesenets Fond skal brukes til vedlikehold av kirker. Det er kommunenes oppgave, sier han til Vårt Land. Selv om forpliktelsen til bygging og vedlikehold av kirker er lovfestet, er etterslepet over 10 milliarder kroner. Så mye er en lovbestemmelse verd.

Tannløse menighetsråd

Det virker som om kirkeledelsen vil forsøke å få Stortinget til å lovfeste de nye lokale ansettelsesrådene. Politikerne bør sette foten ned for å lovfeste mer kirkebyråkrati. Det kirkeledelsen bør frykte, er at menighetsrådene i enda større grad utvikler seg til tannløse arrangementskomiteer ettersom det meste av styringen skjer i fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet og kirkemøte.

Den norske kirke er en koloss på leirføtter med store indre spenninger, sviktende oppslutning i befolkningen, og snart blir bevilgningene redusert. Det beste som kan skje, er at kirken lærer seg å spare penger, får færrest mulig styringsnivåer, færrest mulig styrer og råd på nasjonalt og regionalt plan, færrest mulig byråkrater og at bispedømmeråd, Kirkeråd og kirkemøte bestemmer minst mulig over menighetene.

Det er ved å la menighetene få utfolde seg og gjøre det de er overbevist om, Den norske kirke kan oppleve vekst og fornyelse.