Bibelens fortellinger i vår tid

De store fortellingene i det gamle testamentet har i århundrer dannet en basis for moralske og kulturelle forestillinger blant folk innenfor den jødisk/kristne kulturkrets. Blant dagens unge er kjennskap til bibelens fortellinger ikke lenger selvsagt, men fremdeles har de fleste ledere innen politikk, kunst og kultur og næringsliv dette som grunnfortellinger i livet. Men er dette et tjenlig grunnlag i vår tid? Det er et relevant spørsmål å stille, siden fortellingene stadig brukes i bøker rettet mot barn og unge. Hva slags verdigrunnlag formidles i en del av disse fortellingene:

La oss ta israelsfolkets dramatiske flukt fra slavekårene i Egypt. Her fortelles det at israels gud straffet det egyptiske folket hardt for at farao skulle la jødene dra. Dette fortelles uten noen refleksjon omkring de mange uskyldige som ble rammet. Tilsvarende med fortellingen om den underfulle kryssingen av havet. Her legger historien opp til at vi skal fryde oss (med israelsfolket) over at hele Egypts hær druknet. Men et normalt empatisk barn vil kanskje tenke på alle barna som samtidig mistet sin far, kvinnene som mistet en kjær ektemann eller gamle foreldre som mistet sin støtte i alderdommen.

I fortellingen om Sodomas undergang må alle innbyggere, også små barn, unngjelde for utsvevende liv blant (deler av) den voksne befolkning. Enda verre er fortellingen om den store flommen, en yndet fortelling i bibelbaserte bøker for små barn. Her utrydder gud alt levende på jorda bortsett fra de få utvalgte som ble med i arken. Litt forsonende er det riktignok at denne fortellingen kun er en fabel og ikke gir seg ut for en en historisk hendelse, som er tifelle med de andre eksemplene.

La meg også ta med historien der profeten Elias ydmyker baals prester ved at hans offer blir påtent ved et under, mens prestenes offerbål forblir utent. Etterpå blir alle prestene massakrert. Det eneste gale de hadde gjort, var å forbli lojale mot sin gud. Eksemplet med Jerikos beleiring og fall er også verdt en refleksjon. Byen blir inntatt ved hjelp av en forræder på innsiden. Denne forræderen blir hyllet (noe også vi som bibellesere inviteres til), mens hele byens befolkning blir massakrert.

En naturlig slutning ut fra disse fortellingene er: Folk som holder seg til andre guder enn den jødiske, har seg selv å takke for sin ulykke. De kan bekjempes med alle midler. Etter min mening bryter dette med hele grunnholdningen i kristendommen. Hvorfor fortsetter vi da med å påvirke unge sinn på denne måten? Det er også grunn til å tro at disse grunnfortellingene, ut fra sin sterke religiøse autoritet, spiller en vesentlig rolle som bakgrunn for den uforsonlige og fastlåste konflikten i Midt-Østen.