Belastningen ved ett syn

De siste ukene har de som fastholder et tradisjonelt syn på ekteskapet på ulike måter uttrykt hvor belastende det er å leve med to syn i kirken på dette området. Svein Graneruds innlegg med overskriften «Belastningen med to syn» (Vårt Land 15. juni), er et ­balansert og saklig bidrag innenfor den kirkepolitiske agendaen til «Frimodig folkekirke».

Forankret i Skrift

Det som imidlertid overses, er belastningen det hadde vært å fastsette ett syn i denne saken. Vi vet hvor krevende det var for dem som ville åpne for likekjønnet vigsel da kirken hadde ett syn. De av oss som er trygge på at det nye synet er trygt forankret i Skrift og bekjennelse, har i andre saker erfart hvordan det kan oppleves når kirkens lederskap finner ut at det bare er ett syn som gjelder. For oss ligger det i ryggmargen å akseptere ulike syn i krevende spørsmål. Selv fikk jeg ikke tjeneste i hjemmemenigheten min fordi jeg da var medlem av et politisk parti som mente annerledes enn kirken om abort, et syn jeg for øvrig var uenig med partiet i. Det bør være unødvendig å minne om de mange saker som er blitt gitt bekjennelsesstatus ned gjennom kirkens historie. Altfor ofte har dette vært brukt på spørsmål utenfor den kristne kirkes kjernebekjennelse.

Vi har også sett hvordan kirken gjennom sin historie har levd med to syn i flere spørsmål, der et av de eldste er spørsmålet om kristne kan tjenestegjøre i militæret eller en hedensk politistyrke. I Den romersk-katolske kirke har de løst ulike syn med et mangfold av bevegelser og ordner som er blitt holdt sammen av bispeembetet og den nikenske bekjennelse.

Ikke bekjennelsesspørsmål

I ­ekteskapssaken var det et kvalifisert flertall i Bispemøtet som i læreuttalelsen i 2014 fant at det ikke var tilstrekkelige argumenter mot å innføre vigsel for likekjønnede. Det var et enstemmig Bispemøte – kirkens læreorgan – som da og i 2017 fastslo, sammen med et overveldende flertall i Kirkemøtet, at dette ikke er et bekjennelsesspørsmål. Det er da heller ingen som, etter min oppfatning, har gitt en overbevisende teologisk begrunnelse for at synet på ekteskapet kan opphøyes til et bekjennelsesspørsmål i en luthersk kirke. Det er også vanskelig å se at kirkens tradisjon kan være et avgjørende argument i en luthersk kirke.

Det er dette synet på bekjennelse og kirkens enhet som gjorde det mulig for et enstemmig Bispemøte å formulere det som i den økumeniske bevegelse er kjent som konsensusvedtak. Prinsippet er at vedtaket rommer flere syn som til sammen blir det synet som den vedtaksføre forsamlingen gjør til sitt. Det er en tradisjonell kirkelig og teologisk måte å håndtere ulike syn på, og det er en annen måte å tenke beslutninger på enn det man gjør i politiske partier og forsamlinger der «vinneren tar alt».

Støtte og ryggdekning

Den norske kirke har nå to syn på ekteskapet, som også er formulert i kirkens liturgier. Ingen kan bli overrasket over at de som fastholder kirkens tradisjonelle syn blir møtt med skepsis i opinion og presse. Det er heller ikke vanskelig å forstå at dette er krevende og kan gå ut over frimodigheten, spesielt når saklig uenighet utvikler seg til hets. I en slik situasjon kan alle forvente støtte og ryggdekning fra kirkens ledelse for å hevde og praktisere sitt syn innenfor konsensusvedtaket. Det gjelder både dem som får press fra kretser i kirken og røster i andre kirkesamfunn fordi de aksepterer likekjønnet vigsel, og de som får press fra den bredere medlemsmasse, opinion og media fordi de ikke aksepterer likekjønnet vigsel eller homofilt samliv. Slik støtte er gitt i Bjørgvin de siste ukene, og i Borg ved flere tidligere anledninger. Slik vil det også være i fremtiden.

Jeg håper at «Frimodig folkekirke» vil anvende krefter og frimodighet til å bruke det brede handlingsrommet som er kirkelig og teologisk vel forankret i Kirkemøtets konsensusvedtak, og ikke uttrykker seg på en måte som gir inntrykk av at det ikke er rom for to syn på ekteskapet i Den norske kirke.

Atle Sommerfeldt

Biskop