Vi er ikke naive i kampen for trosfriheten

Vårt Land melder at forskere har «ropt varsko mot» Utenriksdepartementets satsing på trosfrihet og kritisert at kristne aktører, som vi i Stefanusalliansen, får midler i denne satsingen (3. juni og 5. juni - bak betalingsmur).

I noe begrenset grad fikk jeg 6. juni kommentere. Artiklene etterlater et behov for å klargjøre hvem Stefanusalliansen er og hva vi gjør. Spørsmålet er: Er det mulig å drive misjonsarbeid og samtidig jobbe for menneskerettigheter generelt og trosfrihet? Vårt svar er ja. Og dette har vi arbeidet mye med.

To stødige bein
Stefanusalliansen startet i 1967 som Misjon Bak Jernteppet og bidro de første årene med bibelsmugling til undertrykte kirker i Øst-Europa og Sovjetunionen, og med opprop og senere appeller for forfulgte.

Helt siden starten har vi stått stødig på to bein: Vi er en misjonsorganisasjon, og vi er en menneskerettsorganisasjon – med spesielt fokus på trosfrihet.

For oss er dette ingen motsetning. Samtidig er vi helt klare på at vi ikke blander misjon og det arbeidet for trosfrihet som vi driver med offentlige midler. Vi har ulike lokale partnere – med ulike formål og arbeidsmåter.

Vi arbeider nær sagt daglig med hvordan vi skal unngå å gjøre skade der vi vil gjøre gavn.

Vi har aldri sendt ut misjonærer (eller noen form for faste utsendinger). Vi støtter lokale partnere i en rekke land og lytter aktivt til deres behov.

Misjon der trosfriheten krenkes
Vårt misjonsarbeid skjer i land der trosfriheten krenkes. Vi hjelper menigheter og kristne både til å leve ut sin tro og å dele sin tro. Dette er selvsagte deler av tros- og livssynsfriheten slik den er garantert i Menneskerettserklæringen og i Konvensjonen om Politiske og Sosiale Rettigheter.

Det er både viktig og utfordrende å dele evangeliet med mennesker – og etniske minoriteter – også i autoritære regimer. Sammen med våre partnere har vi stor bevissthet rundt fallgruver vi må unngå. Ikke all misjon har vært drevet klokt nok. Vi støtter oss til anerkjente etiske retningslinjer for misjon, som dem fra Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet.

Vi er ikke vestlige kolonisatorer i ny utgave. Vi støtter lokale partnere som vil dele sin tro blant sine egne - til omvendelse. De finner måter å gjøre dette på, tross faren for forfølgelse. Vi må unngå unødig forfølgelse. Men vi kan ikke trekke oss tilbake og overlate definisjonsmakten til autoritære regimer.

Trosfrihet for alle
Stefanusalliansen er altså samtidig en menneskerettsorganisasjon. Vi løfter frem trosfriheten som en rettighet for alle. Det gjør vi med en rekke begrunnelser som ikke står i noen motsetning til vårt øvrige oppdrag.

For det første: Alle mennesker er skapt i Guds bilde og med samme menneskeverd. For det andre: Som kristne er vi kalt til også å elske våre fiender. Nestekjærlighetens bud gjelder ikke bare når det er beleilig.

Som kristne er vi for det tredje kalt til å snakke sant. Vi må fortelle om andre som er i samme eller en lignende situasjon som våre kristne trossøsken som diskrimineres eller forfølges for sin tro.

For det fjerde må vi tenke pragmatisk og prinsipielt samtidig. I flere land har vi partnere som samarbeider med andre religiøse minoriteter og med representanter for en moderat utgave av flertallsreligionen. I felles kamp for trosfriheten styrkes også kampen for å bedre de kristnes situasjon. Skal vi dessuten påvirke makter og myndigheter, må vi løfte fram trosfriheten som en rettighet for alle.

Vi er etterspurt
At forskere og andre som ikke kjenner oss, stiller spørsmål med vårt arbeid, er ikke unaturlig. Da jeg i 2001 startet i organisasjonen, møtte jeg mange spørsmål fra sekulære menneskerettighetssaktører: Kan en misjonsorganisasjon virkelig kjempe for andre enn kristne?

Etter mange års tett samarbeid og med inngående kunnskap til hvordan vi arbeider, opplever vi at de som kjenner oss, i dag ser på oss som en upartisk aktør som de vil samarbeide med. Vi gleder oss over at vi er etterspurt. Vi samarbeider for eksempel med Helsingforskomiteen som i Vårt Land 14. juni skrev kronikk om trosfrihet.

Vi er også glad for at Utenriksdepartementet har inngått en treårig samarbeidsavtale med oss og ser på oss som en troverdig aktør (Vårt Land 7. juni).

I fjor lanserte vi sammen med våre gode, nordiske partnere en digital læringsplattform for trosfrihet. FNs spesialrapportør Ahmed Shaaeb kalte den «et kvantesprang for undervisning i trosfrihet». Interessen for å ta den i bruk, øker både i Europa og Midtøsten. Vi er stolte og ydmyke.

Vi er ikke naive
Vi vet, som det påpekes fra forskerhold, at konflikter ofte er sammensatte, vi vet om faren for tilbakeslag og at trosfriheten må sees sammen med andre rettigheter. Dette legger vi hele tiden til grunn.

Vi er heller ikke naive. Vi hjelper like fullt advokater i en rekke land til å skaffe seg bedre verktøy for å føre saker for ofre for overgrep mot trosfriheten. De arbeider slik de finner tryggest og best for dem de vil hjelpe. Er det virkelig et alternativ å la være å støtte dem?

Utfordre makten
Menneskerettighetene er for alle. De som først og fremst fremstiller menneskerettighetene og trosfriheten spesielt som «vestlige verdier», er politiske og religiøse makthavere som vil bevare kontrollen over mennesker. For makthaverne spiller det nok mindre rolle om trosfrihetens forkjempere er sekulære eller religiøse.

De som undertrykkes og forfølges, vil at noen skal se dem og kjempe deres sak. De godtar ikke autoritær kamp mot menneskerettighetene.

Vi ønsker å utfordre de autoritære. Vi gjør det både i misjonens tjeneste og i menneskerettenes og trosfrihetens tjeneste.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.76.2019