Hvor ender menneskeverdet?

For fire år siden opplevde vi en strøm av flyktninger til Europa – og til Norge. Og de gode initiativene sto i kø; matutdeling, klesinnsamling, dugnad, kollekt og bønn om politisk vilje. Frivillige organisasjoner vokste, nye dukket opp. Kirkene startet møteplasser, språkopplæring og leksehjelp. Vi erfarte hvordan det kunne være å brette opp ermene og stå sammen i Norges største dugnad.

Fire år senere kan man undre – hva skjedde så? Hvor er engasjementet blitt av? Hvor har flyktningene blitt av? Er flyktningkrisen over? Tvert imot, det er flere flyktninger enn noen sinne. I 2015 var det 59,5 millioner flyktninger, mens det i 2018 var hele 68,5 millioner mennesker på flukt. Tallene viser at katastrofen øker, selv om vi ikke får inntrykk av det via norske medier. Mye av grunnen til manglende oppmerksomhet er Europas stengte grenser.

15.mai ble 65 flyktninger reddet i Middelhavet av Sea-Watch, en av de siste NGO’ene som fortsatt driver redningsarbeid i Middelhavet. Italienske myndigheter har stengt sine havner, og nekter å ta imot flere flyktninger da landet ikke har ressurser til å gi asyl til alle som har kommet. For å unngå at disse flyktningene ble drivende i Middelhavet, gikk Føderasjonen av protestantiske kirker i Italia (FCEI) inn med en lovnad om å ta hånd om flyktningene dersom de bare fikk komme i land. De ville sammen med andre europeiske kirker finne måter å ta imot flyktningene på – og samtidig legge press på andre europeiske land til å finne løsninger for å hjelpe Italia med den voldsomme mengden flyktninger de har fått. De 65 flyktningene befinner seg nå som midlertidig internerte i leire på Lampedusa, i et krevende juridisk limbo.

Kirkene i Norge har gjennom Norges Kristne Råd engasjert seg for flyktninger i mange år. En del av dette engasjementet handler om å minne samfunnet og myndighetene på at Norge må ta sin del av ansvaret. Derfor har Norges Kristne Råd videreformidlet denne bekymringen fra FCEI, og bedt norske myndigheter om handling.

For kristne er det ikke tilstrekkelig å forkynne vår kjærlighet til Kristus. Troen kan kun være autentisk om den også utrykkes i nestekjærlige handlinger. Vi er alle en del av Kristi ene legeme, et legeme som ikke er delt. Dietrich Bonhoffer utrykker dette når han sier: «Det er bare gjennom Jesus Kristus vi kan være hverandres brødre og søstre… gjennom Kristus er vår felles tilhørighet både reell, integrert og evigvarende». Dersom vi alle er ett legeme er vi også bundet til en gjensidig solidaritet som både definerer oss og stiller krav til oss.

20.juni markeres Verdens flyktningdag over hele verden og med årets minnesmarkeringer settes det søkelys på behovet for lovlige og trygge reiser til Europa - i stedet for politisk ansvarsfraskrivelse. Skal vi ta på alvor at vi alle er et legeme, så må det vises ikke bare i bønn, nestekjærlighet og solidaritet – men også i politiske beslutninger. Europeiske land må i samarbeid finne gode politiske løsninger, og ikke la mennesker dø ved vår dørstokk. La oss vise den eritreiske bestefaren at den menneskelige verdighet ikke ender der Europas yttergrenser begynner.