Fagfornyelse = fagforvandling? Om religionsfaget i skolen

Siste høringsutkast til læreplan for KRLE/ Religion og etikk er radikalt forskjellig fra gjeldende læreplaner. Det er gjort svært store forandringer ikke bare med hensyn til metodikk og didaktikk, men også til selve faget. Er fagfornyelse blitt fagforvandling?

Har advart

Gjennom hele høringsprosessen har fagutvalget for Religion og etikk, Norsk Lektorlag, advart mot et irrasjonelt synsefag uten analytisk verdi. Vi har etterlyst innholdselement i faget, primærkilder og filosofisk forankring. Sisteutkastet signaliserer derimot et hermeneutisk paradigmeskifte der et tradisjonelt (ide-)historisk, ontologisk perspektiv på faget er blitt byttet ut med et fragmenterende, kulturrelativistisk (og paradoksalt nok: konstruksjonistisk) perspektiv. For å si det på en enklere måte: Religionsfaget reduseres til et redskapsfag for personlige synspunkter i stedet for å bygge på vitenskapelige tradisjoner. Dette har resultert i diffuse kompetansemål – noe som kan føre til store forskjeller i skolen både når det gjelder fagets innhold og omfang. Når en felles kulturkontekst forsvinner, kan også vår siste fellesarena for allmenndannelse hos nye generasjoner smuldre opp og bli borte.

Snevres inn

Siste læreplanutkast synes å være designet og rigget etter Europarådets Signposts – Policy and practice for teaching about religions and non-religious world views in intercultural education (Robert Jackson, 2014). Dette kommer f. eks. tydelig til uttrykk i tekstene "Fagets relevans" og "Verdier og prinsipper", som skal skrives sammen til et overordnet perspektiv på religionsfaget. Ifølge Signposts må det "arbeides med temaer som mangfold, sekularisering og globalisering i utviklingen av moderne undervisning om religioner og livssyn i skolen, uansett hva det nasjonale eller regionale systemet måtte være" (Veivisere, 2017, s. 99). Et velfungerende vitenskapelig perspektiv på verdensreligionene, religiøse og ikke-religiøse livssyn blir altså ofret for tematisering av "mangfold, sekularisering og globalisering".

Personlig livssyn

Ved å orientere seg bort fra verdensreligionene/ filosofi og livssyn som sentral tilnærmingsmåte til faget, prioriterer en (implisitt) også det Signposts kaller 'personlige livssyn' (framfor 'organiserte livssyn'). Et 'personlig livssyn' "kan være mer eklektisk og idiosynkratisk enn et organisert livssyn", får vi vite: "På grunn av faktorer som individualisme, sekularisering og globalisering har mange mennesker utviklet et personlig livssyn som ikke er basert på ett enkelt, organisert livssyn." (loc. cit.). Her har en gjort et tydelig paradigmatisk, ideologisk valg med hensyn til fagets struktur og diskurs (kfr. ibid., s. 31). Når også en sekulær fagontologi synes å ligge til grunn for nedtoningen av verdensreligionsparadigmet, får en dessuten vansker med å analysere og drøfte eksistensielle problemstillinger. Dette avtegner seg i kompetansemålene: I stedet for å stimulere en rasjonelt analytisk, vitenskapelig tenkemåte, blir elevene henvist til å "undre seg" og "reflektere over". Er dette studieforberedende?

Pulverisering av faget

Spørsmålet er også om denne nye (post-postmoderne) hermeneutiske tilnærmingen til faget er i tråd med Opplæringslovens § 1-1 og det verdiløftet Overordnet del av læreplanen signaliserer for skolen. "Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon", står det her, samt at "Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon".  Den skal "gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring" (§ 1-1). Gjennom hele høringsprosessen har Lektorlagets fagutvalg pekt på at læreplanene for KRLE/ Religion og etikk må ha historisk og faktabasert forankring. Det kan ikke være opp til hver enkelt elev å konstruere sine egne paradigmatiske sammenhenger. Uten metodisk tilnærming kan vi ende opp i hyperindividualistiske perspektiv med fragmentering – og på sikt: pulverisering av faget.

Individualisering og fragmentering av lærestoffet går også – rent pedagogisk betraktet – ut over de faglig svakeste elevene, som sliter med å skape oversikt og sammenheng. Men svekkelsen av læreren som fag- og kunnskapsformidler vil heller ikke tjene de faglig sterkeste elevene, som ønsker effektiv metodikk og utfordrende lærings- og vurderingssituasjoner. Erfaring fra klasserommet viser at alle elever profitterer på et samspill mellom lærerens kunnskapsformidling og elevens aktivt medvirkende rolle innenfor klare didaktiske rammer.

Kristen og humanistisk arv

Alle ønsker kreativt utforskende, kritisk reflekterende elever. Men, som Overordnet læreplan sier: Elevene skal også "lære å kjenne de verdiene og tradisjonene som bidrar til å samle menneskene i landet": "Kristen og humanistisk arv og tradisjon er en viktig del av landets samlede kulturarv og har spilt en sentral rolle for utvikling av vårt demokrati" (Overordnet del, 1.2). I vår intellektuelle tradisjon har kontradiktorisk testing av 'godt, vakkert og sant' vært en arv fra Sokrates og Platon, med det greske aletheia (sant=virkelig) som ledestjerne. Dette karakteriserer også vår kristne og humanistiske arv på en slik måte at etikken blir en implikasjon av verdensbilde og menneskesyn. I et pluralistisk samfunn er selvsagt respekt og toleranse en gjensidig forutsetning for livssynsundervisning, men dette impliserer ikke en multireligiøs/ -ideologisk premiss – snarere tvert om.

Irrasjonelt synsefag

Slik dette læreplanutkastet nå foreligger, vil det skape store forskjeller mellom klasser, skoler og landsdeler – noe som også vil gjøre sensur (i konkurranse om de samme studieplassene) svært vanskelig. For at religionsfaget ikke skal bli et irrasjonelt synsefag bør det inneholde et minste felles multiplum av kunnskaps- og innholdselement, der også tverrfaglige tema blir undervist på (det klassiske) vitenskapsfagets premisser. Først da får vi fremtidsrettet fagfornyelse i overensstemmelse med verdigrunnlaget i Overordnet del.