En samlende løsning

Andreas Aarflot kommer med et angrep på en sak som Kirkerådets sekretariat har fremmet til behandling i Kirkerådet 13.-14. juni om fremdrift for kirkeordning for Den norske kirke.

Arbeidsgiverorganisering

Kirkerådet har ikke behandlet saken og jeg kan selvsagt ikke forskuttere utfallet. Men det er viktig for meg å påpeke at her har sekretariatet ikke gjort annet enn jobben sin. Bakgrunnen for saken er bestillingen fra Kirkemøtet i april om så snart som mulig å fremme et forslag til Kirkemøtet om fremtidig arbeidsgiverorganisering. Kirkerådet skal ta stilling til utredningsmandat og fremdrift. Det er Kirkemøtet som i sin tur skal fatte vedtak om ny organisering. Aarflot beskriver det fremlagte forslaget som en frihåndstegning. Det er en sterk påstand, og jeg mener den er feilaktig. Tvert imot: sekretariatet har raskt og ryddig fulgt opp Kirkemøtets vedtak. Dessuten: både utredninger og ulike høringer har gitt verdifullt materiale som selvsagt vil legges til grunn i det videre arbeidet.

Aarflot mener at forslaget vil medføre at «en av de historiske strukturene i Den norske kirke bli tømt for noe av sitt innhold og betydning». Det er riktig at bispedømmet har lange historiske røtter. Forslaget legger heller ikke opp til å endre det. Dersom forslaget skulle bli den endelige løsningen, vil bispedømmerådet ikke lenger tilsette prestene. Men dette er en oppgave rådene kun har hatt siden sent på 1980-tallet og kan dermed knapt kalles en oppgave som historisk tilligger bispedømmerådene.

Henger bedre sammen

Kirkemøtet vedtok for første gang i 2005 at målet er å samle alle kirkelig tilsatte i en arbeidsgiverlinje. Dette vedtaket er siden blitt bekreftet flere ganger og det er ingen tvil om at Kirkemøtet ønsker dette. Målet med dette arbeidet er at to linjer skal bli en kirkelig organisasjon som henger bedre sammen. I disse 14 årene har folkevalgte arbeidsgivere og tilsatte i kirken vært uenige om veivalg for fremtidig arbeidsgiverlinje og om fremtidens kirkeordning. Det har vært et til dels høyt konfliktnivå i denne saken, og dette har vært en stor energilekkasje. Men nå vokser det frem utålmodighet, og vi må snart konkludere. Det er nødvendig å ha et helhetskirkelig perspektiv.

Uenigheten gjennom mange år har satt sitt preg på kirken. Når vi skal lage en fremtidig løsning, må det skje med bevissthet om at det finnes ubalanse i makt og innflytelse. For det er i Den norske kirke nettopp en maktpolitisk ubalanse, som ligger i at de som skal fatte beslutninger om en fremtidig kirkeordning, også representerer den ene linjen. Vi som deltar i beslutningsprosessene må ta et helhetlig ansvar der tilsatte i begge linjer opplever seg ivaretatt. For å utøve kirkelig ledelse i dette perspektivet må det skapes tillit. Gjennom å lytte, gjennom å snakke sammen, og gjennom vedtak som viser at vi forholder oss til hele kirken.

Grunnleggende modellvalg

Kirkemøtet er opptatt av at både menighetsrådets og biskopens rolle må avklares og styrkes i en ny kirkeordning. Dette ligger som premiss for det videre arbeidet. Det er fortsatt mye som må utredes og gjennomtenkes, men vi kan ikke utsette debatten om grunnleggende modellvalg stort lenger. Jeg er utålmodig etter å komme videre og glad for at vi allerede nå kan behandle en sak om fremdrift og mandat i Kirkerådet.

Så jeg vil utfordre Andreas Aarflot sr, som biskop emeritus, til å unngå å bidra til polarisering, men i stedet støtte opp en prosess der folk fra begge arbeidsgiverlinjer nå søker sammen for å finne samlende løsninger.

Kristin Gunleiksrud

Leder for Kirkerådet i Den norske kirke