Abortforkjempere på offensiven

I fjor klarte den katolske kirke og konservative politikere med nød og neppe å avverge fremveksten av det de kaller en «dødens kultur» i Argentina: Forslaget om legalisering av abort ble avvist av Senatet og lovgivningen fra 1921 ble stående for å straffe kvinner som tar abort. Nå er abortforkjemperne klare for omkamp.

Tirsdag ble nok en gang et forslag om å myke opp abortloven lagt frem i den argentinske Kongressen. I opptakten til det som kan bli en ny massemobilisering var noen av de fremste abortforkjemperne samlet på Cannes-festivalen i Frankrike, mens de argentinske biskopene møttes hos pave Frans i Roma. Frontene er steile og spørsmålet en politisk verkebyll i det søramerikanske landet.

Presidentkandidaten Alberto Fernández fra Unidad Ciudadana sa nylig at legalisering av abort ikke er en prioritet for koalisjonen han stiller for. At økonomisk politikk også deler det argentinske folket kommer neppe til å forhindre Fernández, eller biskopene for den saks skyld, i å ta opp det temaet frem mot valget.

Felles uttalelse

Flere av kirkeledere mente at åpningen for å behandle et lovforslag i fjor var en avledningsmanøver fra president Mauricio Macri for å la abortsaken ta vekk oppmerksomheten fra det mange anså som en katastrofal økonomisk politikk. På møtet med pave Frans for et par uker siden kom de argentinske biskopene med en felles uttalelse hvor de beklaget at regjeringen hadde åpnet for å behandle lovforslaget. Debatten hadde i seg selv gjort stor skade, mente biskopene.

En ting er å være soleklar i sitt standpunkt som kirke på at abort i så å si alle tilfeller er moralsk forkastelig og et utrykk for syndens makt i en fallen verden. Noe annet er å beklage at en offentlig samtale om temaet finner sted, eller å gjøre det som står i deres makt for å forhindre at et lovforslaget behandles av en demokratisk valgt nasjonalforsamling. Enda lengre gikk biskopene i Córdoba i fjor da de advarte argentinerne om at legalisering av abort ville forvandle Argentina over natten til «et fordekt diktatur». En sterk anklage i et samfunn som fortsatt lider av et nasjonalt og politisk traume etter militærdiktaturets tortur, forsvinninger og drap i årene mellom 1976 og 1983.

At pave Frans samme år sammenlignet kvinner som tar abort med en person som hyrer inn en leiemorder, bidro neppe til et mer opplyst offentlig ordskifte i et opphetet Argentina.

Celeber støtte

Kort tid etter at biskopene var samlet i Roma kom den argentinske regissøren Juan Solanas til Cannes-festivalen for å promotere dokumentaren om abortkampen i hjemlandet, Que Sea Ley. Lavbudsjettdokumentaren overrasket med å få heder og ros i Cannes, samtidig som feministene i Argentina fikk celeber støtte av filmstjernen Penelope Cruz og den anerkjente regissøren Pedro Almodóvar. Den internasjonale kultureliten poserte med det grønne skjerfet til abortforkjemperne. Men aktivistene vet at det slett ikke er nok å ha kultureliten med på laget. De er avhengig av å kommunisere at et liberalt abortsyn ikke er et dekadent overklassefenomen, men også er et spørsmål om fattiges rettigheter.

Dokumentaren forteller historien om en barnerik fattig familie der de små vokser opp uten en mamma. Mammaen er død fordi hun ble nektet abort til tross for at livet hennes sto i fare som kreftsyk. Igjen sitter besteforeldre, far og en stor barneflokk i et slumskur. Dette skjedde fordi legene og lovgiverne har «visse religiøse ideer», sier dokumentaren, som på den måten peker på religionens rolle som det store problemet i et spørsmål som også har menneskerettslige og helsemessige aspekter.

Retten til å velge

Derfor er det også interessant at en av grupperingene som har publisert en «trailer» for dokumentaren på youtube er abortforkjemperne som kaller seg «Católicas por el Derecho a Decidir»; katolikker for retten til å velge. Den katolske lekmannsbevegelsen har også etablert seg i Mexico og Brasil. Slike grupper kan med sitt eierskap til det katolske bremse noe av «de autentiske kristne mot de radikale ateistene»-dynamikken som fort gir abortmotstanderne seieren i slike politiske kamper.

Argentinske feminister kjemper en kamp mot verdens største religiøse organisasjon for å bli avskrevet som sekulære ekstremister. Når det er en kamp de nesten vant under fjorårets avstemninger i nasjonalforsamlingen er det også fordi den katolske kirken i Argentina står svakt. Den har tapt oppslutning og valget av en argentinsk pave har ikke ført til noen katolsk oppblomstring blant vanlige argentinere. Tvert imot sekulariseres den katolske befolkning, som ikke er interessert i å la seg diktere av biskopenes abortmotstand. Folk vil velge selv.

Interessant er det også at Den norske kirkes lutherske søsterkirke i Argentina har slått en kile inn mellom sekulær støtte og religiøs motstand til oppmykningen av abortlovgivningen. Med kristne argumenter har de gått inn for en liberalisering – slik kirken også støttet Argentinas lov om likekjønnet ekteskap i 2010.

Tatt på senga

Biskopene i Argentina innrømmer at de ble tatt på senga i fjor av hvor sterk og bred støtte argentinske feminister hadde for sin abortkamp. En del aner nok også at løpet kan være kjørt: De som fylte gatene i Buenos Aires under fjorårets avstemning er unge mennesker – jenter ned i tenårene som er provosert over og sinte på den eldre generasjonen som ikke vil beskytte dem mot illegale abortklinikker hvor kvinner mister livet etter farlige inngrep.

Det er disse unge aktivistene som bærer bilder av de døde kvinnene gjennom gatene, som om ofrene var martyrer for en kamp, som er landets fremtid. Det kan være på høy tid at de får gjennom sin vilje.

Ole Jakob 
Løland

Postdoktor, Det 
teologiske fakultet