Pilarar som enno virker

På Dagsnytt Atten onsdag var det ein debatt om det er slik at vårt moderne norske velferdsamfunn primært er basert på kristne verdiar eller om dagens Norge primært er basert på dei liberale, sekulære verdiar som var fundamentet for grunnlova og 1814-strateganes tenking.

Utgangspunktet for debatten var KrF-ledar Kjell Ingolf Ropstad sin påstand om at det er kristne verdiar som me skal takke og motsvaret til sosiologiprofessor Gunnar C. Aakvaag om at dette er heilt feil – den kristne arven spelar liten rolle i dagens Norge.

Sjeldan eindimensjonale

Igjen får me ein klassisk ­enten/eller-debatt på eit tema der me er langt nærare eit både/og. Kvifor er det så krevjande å halde fast i ein grunntanke om at så komplekse ting som ­«arven til eit samfunn» sjeldan er ein­dimensjonale? Eg skjønnar at dette er debattens grunnform (to distinkte posisjoner), men kva om me prøvde oss med samtalens grunnform med ­lytting, ­utprøving, supplering og ­balansering?

Me er nettopp ferdige med 17. mai, dagen der landet blir ­dekka av flagget som det visuelle s­ymbolet på Norge som land.

Og det er poenget. La oss ­stoppe opp ved nettopp ­flagget. For det norske flagget kan fortelje oss ein heil del om ­pilarane dagens ­Norge står på. Det ­norske flagget vart funne opp og ­etablert i ­tiåra etter 1814 etter masse merk­verdige forslag, makt­kampar og symbolske krumspring mellom den norske «1814-eliten», danske kongar og svenske kongar.

Det norske flagget bærer fire symbol i seg, fire symbol som alle peiker på sentrale dimensjoner ved norsk historie.

For det første: ­Dannebrog

Det norske flagget er basert på det danske. Som sjølvsagt ­peiker på at Danmark i ­mange ­hundreår har prega norsk ­historie, både direkte, ved at norsk statselite i stor grad var ­danskar i ­fleire hundre år. Delvis er ­desse ­embetsmannsslektene enno ­ganske mektige, så dette er ikkje kun «historie». Og delvis har denne arven fått meir ­indirekte ­konsekvensar. Denne sterke danske statsmakta gav ikkje stort rom for å etablere sterke norske elitar i form av mektig norsk adel eller sterke byborger­skap (med det hanse­atiske ­Bergensborgarskapet som eit lite unntak). Dette ­peiker igjen på dei djupe røtene bak det norske samfunnets egalitet og grunnfesta likheitsideal. Dette er ikkje berre moderne ideal, ­dette er djupe historiske strukturer som understøtter og for­sterkar desse ideala. Me skal berre til Sverige med sin mektige adel for å sjå kontrasten.

For det andre: korset

Det er da rett og slett tøv å ­hevde at ­dagens Norge ikkje lenger er ­spesielt prega av den ­kristne ­arven. Hundrevis av år med protestantisme, pietisme, lekmannsrørsler og haugian­isme er framleis mulig å finne att som djupe straumar i norsk samfunnsliv. Listhaugianismen er eitt ferskt eksempel. Me forstår ikkje hennar posisjon, bodskap eller appell utan å kjenne desse ideologiske under­straumane i visse deler av det norske samfunnet.

I tillegg har me sjølvsagt alle dei mentale modellane og ­symbola religionen drog med seg, alt frå helligdagar, livsritual og så bortetter. Det blir for banalt å bruke oppmøte i kyrkjene eller den delen som erklærer at dei er «truande» som bevis på at denne arven er «borte» i dag.

For det tredje: trikoloren

Det er ikkje tilfeldig at det er den franske revolusjonens ­sekulære ideal om fridom, likskap og brorskap – symbolisert med raudt, kvitt og blått – me finn att i det norske flagget (som i det ­franske, amerikanske og fleire andre). Norges grunnlov i 1814 var ­radikalt moderne og utvilsamt bygd meir på sekulære ­ideal enn ­religiøs kulturarv. Slik sett har sosiologen i denne debatten rett. Og han har rett i å peike på at det tok fleire folkerørsler for å realisere desse ideala og gradvis riste statsmakta ut av hendene til det etablerte embetsmanns­veldet (altså – den danske arven)

For det fjerde: Flagget som sådan

Dette er symbolet på Norge som nasjon. Som peiker på den nasjonal­romantiske arven og det voldsame nasjonsbyggingsprosjektet som vart skapt for å etablere Norge som eit djupt historisk fellesskap med ei stolt historie med vikingar og stordomstider, med brave menn som reiste ut i isøydet og alt det der. Me kan le litt av det, men me skal ikkje undervurdere denne delen av den norske tenke­måten. ­Sosial homogenitet kombinert med kulturell identitet gir eit ganske kraftig samfunnslim. Og dette ­limet er temmeleg uvurderleg når ein skal bygge så store ­konstruksjonar som vår ­moderne omfordelande velferdsstat.

Så tenk på det før du pakkar vekk 17. mai-flagget. Dette firkanta tøystykket kviskrar oss historia om fire pilarar i norsk historie, pilarar som eg er brennsikker på at enno «virker» på oss og som me må forstå om me vil forstå dagens Norge; den danske koloni- og embetsarven, 1.000 år med kyrkje og 500 år med piet­isme, opplysningstidas sekulære, liberale ideal og nasjonalromantikkens insistering på eksistensen av det nasjonale fellesskapet og den norske identitet.