Religiøst lederskap

Hvis du savner noen som på kirkens vegne taler tydelig, som har et budskap de brenner for, og som gir deg hjelp til å orientere deg i en vanskelig verden, så skal du lese pave Frans’ encyklika Laudato si’ fra 2015. Jeg har nettopp lest den, og er blitt overveldet av det jeg leste. Her finnes ingen vage eller ulne utsagn. Alt er klar tale, engasjert tale, utfordrende tale. Kirkemøtets uttalelse fra i vår om samme sak blir som barnemat til sammenlikning.

Hele teksten er lett tilgjengelig på nettet, så det er bare å lese. Jeg skal ikke forsøke meg på et sammendrag, men nøye meg med å gi noen antydninger om hva det er som jeg synes er så stort i denne teksten.

Globale utfordringer

Vi kjenner til pavens forsøk på å rette opp i alle skandalene som har rammet den katolske kirke i de siste årene. Denne teksten handler om noe annet; den handler om de globale utfordringene som hele menneskeheten står overfor. Kort sagt: den handler om fattigdom og klimakrise. Derfor henvender han seg ikke bare til de som bekjenner seg som kristne. Nei, han henvender seg til alle mennesker av god vilje. Og så sier han at alle innspill, samme hvor de måtte komme fra, i denne sammenhengen er velkomne. Det vitner om en ydmykhet og en åpenhet som en kanskje ikke skulle forvente seg fra Den hellige stol.

Så vidt jeg kan forstå sier ikke paven så mye nytt og ukjent i denne sammenhengen. Det nye måtte i så fall være at det sies av en kirkelig leder. På denne måten hentes de store utfordringene vi står overfor, ut av den partipolitiske debatten. Det betyr at de saksfeltene han tar for seg ikke bare kan avskrives som politiske standpunkter som tilhører motparten. For paven er klima og fattigdom utfordringer som springer ut av hans religiøse tro. Det gjør en forskjell. Det gir engasjementet en forankring som er dypere og mer forpliktende enn et partipolitisk standpunkt ville være.

Pavens blikk

Men paven går lenger. Han sier ikke bare at fattigdom og klima vedkommer religionen. Han sier også at disse spørsmålene befinner seg i kjernen av religionen. Religion handler nemlig om samspillet mellom Gud, menneskene og naturen, sier han. Det gir en annen forståelse av teologien sitt kjerneområde enn det vi som protestanter er fortrolige med. Pavens blikk får oss til å tenke annerledes om vårt forhold til den verdenen vi lever i. Det er viktig, veldig viktig. Han inviterer til intet mindre enn nyorientering om hva religion er for noe. Den handler ikke bare eller i første rekke om min sjels frelse, men om verdens ve og vel.

Jeg tror ikke paven et eneste øyeblikk tenker seg at han formulerer ny teologi. I stedet øser han fra både Det gamle og Det nye testamentet. I tillegg har han en rikholdig tradisjon å hente næring fra. Overalt finner han spor av Guds velgjerninger i verden. Det er denne Guds omsorg for verden som til syvende og sist gir både menneskene og den verden de lever i, verdighet. Det betyr at den ramsalte kritikken som han retter mot vår vestlige livsstil, hele tiden balanseres mot en positiv gudstro som tjener som en bærende kraft for alt han har å si.

Trinitarisk

Den gudstroen som Frans forfekter, er i sitt vesen trinitarisk. Hva det innebærer er ikke lett å forklare sånn uten videre. Men en ting er sikkert, det betyr at vi kan ikke si noen ting om verken Jesus eller Gud uten at det også vedkommer våre relasjoner, både til naturen og til medmenneskene.

Pave Frans er skarp i sin kritikk av vestlig levesett. Han går i rette med politikere som unndrar seg sine forpliktelser. Han hamrer løs på et økonomisk system som skaper større forskjeller i verden. Og han fillerister alle som bidrar til at verden blir et farligere sted for alt som lever og er til, både mennesker, dyr og natur.

Slik baner teksten veg for ransakelse i enhver sjel som har kommet til å tvile på religionens berettigelse for vår tid.