Bunad til glede og besvær

16. mai er dagen da mange åpner skapdøra med en viss beven for tingenes tilstand: Hvor trang er bunaden i år? Bunaden blir en indikator på fjorårets selvdisiplin. Enkelte innser til slutt at komfort må trumfe gode intensjoner, og går til det lykkelige skritt å sy ut bunaden, slik at vi igjen kan puste en hel 17. mai.

Sterke følelser

I bonderomantikkens tid ble det riktignok ansett som stas at bysten var så stor og vesten så stram at bunadssøljene lå vannrett. Slik er det ikke lenger. «Hvis jeg hadde bunad, ville jeg aldri ha sydd den ut, det er et nederlag» fastslo imidlertid en mannlig kollega, da jeg fortalte om lettelsen over å ha sydd ut min. Skammelig kan det bli uansett, men det får man leve med. Verre er det når bunaden skaper utenforskap.

Forrige uke fortalte NRK om jenta som skammet seg over å ikke ha bunad til konfirmasjonen. Et par dager etter fikk jeg spørsmål fra en bekjent om jeg visste om noen som leide ut bunader. Datteren insisterte nemlig på å feire 17. mai i bunad, slik alle venninnene skulle.

Siden min bekjente har utenlandsk bakgrunn, har ikke bunad vært et naturlig investeringsobjekt i familien. Det oppstod en vanskelig situasjon for både mor og datter. Vi har med andre ord et festplagg det er knyttet sterke følelser til, i krysningspunktet mellom stas og skam, samhold og utenforskap.

Markør og kjærlighetserklæring

Den norske nasjonsbygginga på 1800-tallet resulterte i jakten på det typisk norske. En av de viktigste identitetsleverandørene ble bondekulturen. Bondens klesdrakt fikk status som det norske festplagget som skulle binde oss sammen som nasjon.

Som en konsekvens av urbaniseringsprosessen ved begynnelsen av 1900-tallet, ble så bunaden både en nasjonal og regional markør. Den viste hvor du kom fra.

En bunad har alltid vært et dyrebart plagg, men ikke i den grad prismessig som nå. Mange norske jenter fikk utover på 1900-tallet sitt møte med bunadskultur og bunadssøm på folkehøgskolene, der de sydde sin egen bunad.

Det de lærte, praktiserte de når de sydde bunad til døtrene sine, som igjen lærte av mor. Planter ble plukket og garn ble farget. Stakker ble brodert og montert. Vesten ble tilpasset unge i vekstfasen, med godt sømmonn til videre vekst.

Gjennom lange vinterkvelder ble bunaden til, med kjærlighet i hvert sting. En bunad sydd av ei mor er mer enn et plagg. Den er en kjærlighetserklæring.

Binder eller skiller?

I dag har vi blitt fremmedgjort for bunadsproduksjonen. Vi kjøper et ferdiglaget plagg der prisen gir oss hakeslepp hvis vi ikke forstår at håndverk koster. Når en bunad har blitt et så kostbart plagg, og det samtidig forventes i mange områder av landet at konfirmanter stiller i bunad, forstår vi at ønsket om en bunad kan skape utfordringer i mange hjem. En kan spørre seg om tida for dette nasjonalistiske plagget er forbi.

Det er ikke uproblematisk med ei nasjonaldrakt som skaper utenforskap, både av økonomiske og etniske grunner. For hva sier vi hvis innvandrerfamilien i nabohuset stiller i beltestakk fra Telemark? Tåler vi det, eller går grensene for integrering akkurat der?

Ja vi elsker

Det er altså viktig at bunaden verken blir vårt eneste gangbare festplagg til konfirmasjonen, eller noen billett til førsterangs medlemskap som nordmann. Samtidig er det i globaliseringens tidsalder viktigere enn noen gang at vi kjenner røttene våre, og har beholdt noen symboler som binder oss sammen. Og selvsagt skal nordmenn av alle slag skal få bruke bunad, eller egne nasjonale festplagg på 17. mai.

Når så dagen opprinner, og kanskje både mødre og fedre har grett og kjempet for å få bunaden på, får vi legge våre ambivalente følelser til side for ei stund og erkjenne at: Ja, vi elsker bunaden. God 17. mai.

[ LES OGSÅ: Er bunaden egentlig norsk?  ]