Menneskerettsbrudd, bryr vi oss?

Norsk offentlighet indigneres med rette over brudd på menneskerettene. Men har vi grunn til å tro at indignasjonen vokser med den geografiske avstanden til bruddene?

Barns menneskeretter er formulert i FNs barnekonvensjon som en rett til å få omsorg og kjærlighet fra begge biologiske foreldre eller dem som trer i foreldres sted. Barnet har rett til familie og privatliv hvor retten til å ivareta egen identitet er garantert. Den europeiske menneskerettskonvensjonen har liknende beskyttelse mot brudd på barnets rett til familie og privatliv (art 8).

I denne rettsforståelsen er det biologiske prinsipp viktig, men dette prinsipp skal begrenses ved at barn har rett til beskyttelse mot overgrep fra foreldre og andre. Det er i avveiningene mellom det biologiske prinsipp og barnets trygghet at dilemmaene og risikoen for menneskerettsbrudd blir tydelige. Rettsbruddene knytter seg både til barneverns- og barneloven.

Norsk tendens

I saker der Norge og andre land er dømt i Menneskerettsdomstolen, er det den manglende beskyttelsen av barns rett til å kjenne og å ha kontakt med egen biologiske familie som ofte er grunnlaget for domfellelse. I en rapport fra 2018 anklaget FNs barnekommisjon norsk barnevern og rettspleie for å gripe til tvungen omsorgsovertakelse for ofte og uten at hjelpetiltak i familien var utprøvd.

I de siste 10–15 år vokste det fram en kultur i barnevernstjenesten der prinsippet om barnets beste ble oppfattet som konkurrerende med barns rett på familieliv. Skadevirkningene av tvangsplassering utenfor ­familien ble underkommunisert. Foreldre hadde lett for å brennemerkes som skadevoldere, og rettssakkyndige med interessekonflikter til barnevernet bidro til å sementere en slik ukultur. Kritikk er også reist mot dommere som stoler ensidig på de sakkyndige.

Barn med omsorgskompetente foreldre er blitt fratatt kjærlighet og omsorg ikke bare fra foreldre, men også fra foreldres familie og nettverk. De kan også skades av fosterforeldre og behandlere som unnlater å gjenetablere tillit og kontakt med barnas egen familie. De gjør det med gode intensjoner, men opptrer i strid med norsk og internasjonal lovgivning. Det får sjelden konsekvenser. Når barna er gamle nok til å ha innflytelse på rettsavgjørelser, er de så fremmede for sine foreldre at de ikke har innsikt i konsekvensene av å velge dem bort.

Splittende konflikter 

I tvister om omsorg etter skilsmisse er retten tvunget til å velge en bostedsforelder og en samværsforelder. Slik blir foreldre diskriminert til en A-forelder og en B-forelder. Hensikten er å gi barnet god omsorg og å unngå konflikt. Realiteten er at barna fratas muligheten for likeverdig og gjensidig omsorg fra foreldre som er ulike, men som utfyller hverandre. I stedet for å skåne barn fra destruktive konflikter bidrar rettspraksisen oftest til uforsonlighet mellom foreldrene.

Slike konflikter kan noen ganger komme ut av kontroll: Den ene forelderen snakker den andre ned og begrenser barns samvær med den andre forelderen. Barnet får en demonisert versjon av den andre forelderen som identifikasjonsfigur, noe som er til skade for barnets psykiske og sosiale utviklingsmuligheter. Slike prosesser kjennetegnes ofte av samværs-sabotasje og av falske anklager om vold og overgrep. Vi skal selvsagt beskytte barn og voksne mot overgrep. Derfor må vi kreve konkret og kompetent undersøkelse hvor alle former for familievold undersøkes. Det er ikke bare den åpne volden som skader våre barn. Også lojalitetstvang og trusler om kjærlighetstap utgjør overgrep mot barn.

Jeg har vært medunderskriver på brev til tidligere justisministre i den nåværende regjering. Vi har krevd rettslig oppfølging og politimyndighet mot samværssabotasje og falske anmeldelser. Vi har mottatt et intetsigende svar. Landets regjering bør ikke stille seg likegyldig til at selvtekt får florere på det familierettslige området.

Ressurs for barnet 

Barneverns- og barneloven skal nå revideres. Da er det viktig at barnevernet og fylkesnemndene får en lovhjemlet instruks om å bruke arbeidsmetoder der foreldre anerkjennes som ressurser for barnet. Barneloven må endres slik at begge foreldre anerkjennes som gjensidig ansvarlig for barnet. Praksisen med A og B-forelder er ikke i tråd med barnas interesser og menneskelige rettigheter.