Verdidebatt

Norske kirker forfaller

Mange vil redde verdensberømte katedraler som Notre Dame. Men hvem skal verne våre egne kirkebygg som representerer en 1000 år gammel historie?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De dramatiske skadene på Paris’ katedral viser hvor bredt eierskapet til et kirkebygg kan være, selv i et sekulært land. Det brennende taket og det styrtende spiret har gjort sterkt inntrykk på et samlet Europa. Veldig mange mennesker tar del i tapet.

Brannen i Notre Dame aktualiserer behovet for løpende sikring og vedlikehold av våre historiske kirker. Om det ikke etableres en solid og langsiktig ordning for merfinansiering av kulturhistoriske kirkebygg, står vi overfor en varslet ruinering av denne viktige delen av vår kulturarv, slik Joacim Lund kraftfullt påpeker i sin kommentar i Aftenposten 17. april. Den franske revolusjonen resulterte i et skarpt skille mellom kirke og stat. Siden har sikring av de historiske kirkebyggene vært systematisk underfinansiert. Brannen i Notre Dame er trolig et resultat av manglende vedlikehold over lang tid. For et nasjonalmonument som Notre Dame er det likevel håp. Nasjonen samler seg om sin katedral uavhengig av hvem som har det formelle ansvaret, og det er stor vilje til å bidra økonomisk.

Sårbart

For de små landsbykirkene, derimot, er situasjonen annerledes. Politikerne vier ikke disse kirkene samme oppmerksomhet, og det er ikke lett å skaffe midler fra det private næringsliv, selv om kirkene er aldri så unike og verneverdige. Tetting av lekkasjer og utskifting av elektriske el-anlegg er lite spektakulært og lar seg vanskelig finansiere fullt ut av sponsorer.

Det er med andre ord sårbart å overlate til markedskreftene å prioritere hvilke kulturminner som skal tas vare på. Kirkene tilhører hele befolkningen uavhengig av personlig religiøs tro. De er en sentral del av den europeiske historien og trenger en langsiktig og gjennomtenkt finansiering som sikrer kulturminneverdiene.

Utviklingen i Frankrike har dessverre stor overføringsverdi til situasjonen i Norge i dag. Skillet mellom stat og kirke gjør at det ikke lenger er et selvsagt offentlig ansvar å ta vare på våre historiske kirkebygg. Nesten ingen av landets kirker er fredet etter kulturminneloven. Kulturminneverdiene har vært tatt vare på gjennom avtaler mellom Riksantikvaren og Kirkedepartementet. Denne ordningen har nå mistet sitt juridiske grunnlag, og det er et åpent spørsmål hvordan de bevaringsverdige kirkene skal sikres for fremtiden.

Mye taler for at de kirkelige kulturminnene bør få sin verdi og status tydeliggjort gjennom fredning i henhold til kulturminneloven, i likhet med alle andre kulturminner av tilsvarende nasjonal verdi. I Norge er det 1630 kirker som tilhører Den norske kirke. Rundt 150 middelalderkirker av stein og 28 stavkirker er automatisk fredet. Det er om lag 14 % av kirkebyggene. Til sammenlikning ble nesten 90 % av kirkene i Sverige fredet før skillet mellom stat og kirke. Det er aktuelt å reise spørsmålet om fredning også her til lands, og det bør drøftes hvordan et fredningsregime kan tilpasses en aktiv bruk av kirkene.

Kommunalt ansvar

Fredning er imidlertid bare halve løsningen. Den sikrer storsamfunnet et avgjørende ord i forvaltningen av kirkene som fellesskapets kulturminner, men uten solid og langsiktig finansiering er fredningen lite verd. Den norske kirke er som alle andre trossamfunn finansiert etter prinsippet om lik støtte pr medlem. Kommunen har ansvar for bygging, drift og vedlikehold av kirker. Få kommuner er i stand til å bære det økonomiske ansvaret for de verneverdige kirkebyggene alene. De fredede kirkebyggene må derfor på et eller annet vis få en statlig merfinansiering, og en ordning for dette bør komme på plass i takt med at den nye trossamfunnsloven trer i kraft.

Aldri har Norge gått med tilsvarende overskudd, og sammenliknet med Oljefondet eller det samlede private forbruk snakker vi om småpenger. Det som ligger i den andre vektskålen er 1000 års historie. Kristningen og kirken som institusjon er den enkelte kulturfaktor som sterkest har preget landets historie og gjort oss til det vi er i dag. Helt uavhengig av personlig tro er det nødvendig å anerkjenne at vår kultur er gjennomsyret av kristne tradisjoner og tankegods. Enten kirkebygget oppleves som et gudshus eller et levende museum, er den kulturhistoriske verdien ikke til å komme fra.

Brann og forfall

Dersom Riksantikvaren ikke freder minst det antall kirker som i dag har vern gjennom listeføring, og om Stortinget ikke vedtar en solid ordning for merfinansiering av fredete kirkebygg, må de ta ansvaret for at flere kirker kommer til å forfalle og brenne i årene fremover.

Kirkerådets kulturarvutvalg

Ove Morten Berge
Margunn Sandal
Morten Stige
Oddbjørn Sørmoen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt