Når Jesus fra Nasaret blir til «noe»

Vårt Lands oppslag om hva folk tror om Jesu oppstandelse (17.04) fikk en kommentar fra Oddbjørn Johannessen (29.04). Han avviser at oppstandelsen er noe som har hendt i historien og også at den har med kroppen å gjøre. Jesu oppstandelse et billedlig uttrykk for «at noe må dø for at noe nytt skal vokse». Omskrivingen av Jesus fra Nasaret til «noe» trigget meg, fordi hele fortellingen om Jesus slik vi kjenner den fra de fire evangelier dermed blir uten betydning; det dreier seg jo bare om et allment «noe».

Dogme

Ifølge Johannessen er Jesu oppstandelse et «avgjørende dogme» i den kristne tro. Utvilsomt er Jesu oppstandelse avgjørende viktig, men er den et dogme? I fra et nytestamentlig perspektiv er det mer saksvarende å si at Jesu oppstandelse er en diskurs, eller et spørsmål som man prøver å komme til rette med. Særlig Paulus, (1 Kor 15), Lukas (kap. 24) og Johannes (kap. 20) prøver på litt ulikt vis å forstå hva oppstandelseskroppen er. Her står de overfor noe de ikke helt forstår eller kan gjøre rede for. Jesu oppstandelse overvelder dem og gir grunn for samtale, heller enn å formulere dogmer. Den nytestamentlige samtale om Jesu oppstandelse har imidlertid et par fellesnevnere som Johannesen avviser: det har både med historie og med kropp å gjøre.

Johannessen mener oppstandelsen ikke kan være en faktisk hendelse. Det nye testamente er mer avanserte her enn det han forutsetter. Ingen av fortellingene sier at noen så oppstandelsen. Kvinnene var vitner til den tomme grav, ikke til oppstandelsen. Bare apostler og deres krets møtte den oppstandne Kristus (Apg 10,41-42). Dette gjør det naturligvis vanskelig å snakke om at det er en historisk hendelse.

Jesu kropp

Samtidig er oppstandelsen nært knyttet til «tegn» som finner sted i historien: den tomme grav og at noen mennesker mener å ha møtt ham, tatt på ham og spist med ham. Oppstandelsestroen fortolker disse historiske erfaringene. Den er forankret i historien, men er også mer enn historie. Uten troen på Gud som skaper liv av død (Rom 4,17), er det i et nytestamentlig perspektiv ingen tro på oppstandelsen. Uten troen på Gud har oppstandelsen ikke et kristent innhold, da blir det til en tro på «noe». Fortellingene om oppstandelsen sammenfatter hele Jesu liv. Han blir jo gjenkjent! Det kan ikke omskrives til «noe».

Med dette spørsmålet strever også nytestamentlige forfattere. På den ene siden fremtrer Jesus som en de kjenner igjen og forholder seg til som et menneske (berøring). Johannes fremhever kontinuiteten mellom Jesus før og etter påske ved å si at den oppstandne har merker etter korsfestelsen. Likevel fortelles det om en annen kropp, som kommer og blir borte på en måte som mennesker ikke gjør. Paulus kaller det en «åndelig kropp». Men det er viktig å merke seg at Paulus hele tiden skriver om en kropp: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» (1 Kor 15,35).

To misforståelser

Ingen av oss forstår Jesu oppstandelse fullt ut. Men etter min mening er det to misforståelser – om man legger NT til grunn – som tross motsetninger, er beslektet. Noen hevder, gjerne i apologetisk hensikt, at oppstandelsen er en objektiv, historisk hendelse på linje med andre begivenheter. Andre, som Johannessen, mener det bare er et billedlig uttrykk for noe annet. Felles for begge oppfatninger er behovet for å forklare rasjonelt det som i Det nye testamente er en samtale om overveldende erfaringer.