Barns rett til å velge

Lørdag 23. mars hadde Vårt Land et helsides intervju med Dagfinn Eckhoff, tidligere leder av Hedningssamfunnet, nå en del av Ateistene. «Barn har rett til en barndom fri fra religiøs indoktrinering».

Både Iversen i sitt innlegg og Eckhoff forfekter sin rett til å ha det livssyn man ønsker, noe de selvsagt har.

At Iversen på sin side påpeker «bristen» i Eckhoffs resonnement ved å nærmest si «du er et barn av Gud, enten du vil eller ikke»  er vel kanskje ikke rett vei å gå i den diskusjonen og går kanskje litt langt i forsøk på å latterliggjøre Eckhoffs meninger.

Retten til å være religiøs, eller ikke, er lik for både troende og ateister.  I praksis betyr det at vi må respektere hverandres rett til å tro, uten å bli latterliggjort.

Livssynsåpent samfunn

Vi lever alle i et livssynsåpent samfunn, hvor familie og skole er i sentrum. Skolen gir i dag barna en objektiv innføring i de ulike religionene og livssyn, uten å påtvinge eller indoktrinere barna i en valgt religion.  Livssynsåpent betyr jo at vi har alle en rett til å velge den religion vi ønsker, uten inngripen fra foreldre eller skole.   Hva skjer da om man vokser opp i et kristent eller buddhistisk hjem?  Har ikke barna den samme rett til å velge, uten at vi som voksne skal styre dem i riktig retning med trusler om Helvete og dårlig Karma?

I et multikulturellt samfunn bør vel toleranse, respekt og medmenneskelighet være grunnpillarene i oppveksten, og ikke jakten på «den ene sanne Gud» eller å måtte føle på et krav om å følge foreldrenes livssyn.

Tro og vitenskap

Vi ønsker jo at barna våre skal få så mye informasjon og lærdom som mulig, men som foreldre ønsker man jo også at denne lærdommen skal være så vitenskapelig og objektiv som mulig.  Derfor ønsker mange at skolen skal levere informasjon på en objektiv og vitenskaplig  måte, og ikke favorisere et enkelt religions- eller livssyn.

Skolen må ikke bli en arena for åpen krangel om livssyn, og Iversen glemmer vel at Statskirken er avviklet og at vi som multikulturellt samfunn ikke kan favorisere eller diskriminere i skolen.

De senere år har det vært debatter om alt fra nisseluer, religiøse plagg og håndhilsing til juletrefest, religionsnøytral feiring og debatt om hvorvidt tro har en plass i undervisningen.  Debatten er viktig for både troende og ateister, og vil legge føringer for hvordan utdanningssystemet i Norge vil utarte seg.

Hvorfor kan man ikke da vente med å be barna velge livssyn til de er gamle nok og har fått en objektiv innføring i alle religion er og livssyn?    Hvorfor må vi velge for dem?  Ville DU truet dine barn med helvete om de ikke er sterke nok i troen?   Jeg ville ikke det.  Den kollektive skammen og feiringen av Jesu offer i døden, føles ikke riktig å påtvinge et uskyldig barn.

Skolen gir barna livssyn og religionslære objektivt og lar barna velge selv, som de burde og har rett til som umyndige.

Å bruke utdanningssystemet som arena for forfekting av religion, føles for mange unaturlig, nettop på grunn av at verden er i konstant utvikling, og folk flytter seg over landegrenser i mye større grad enn før, både av valg og som resultat av krig.  Det norske samfunnet består av mange nasjonaliteter og livssyn og tiden da kirken sto for det meste av utdannelse er over.

For at alle skal få sin rett til tro eller ateisme, kan ikke skolesystemet polarisere befolkningen ved å favorisere en gitt religion.  Skolesystemet jobber aktivt for at forskjellsbehandling og polarisering ikke skal forekomme, for å samle barna, i stedet for å skape en «oss mot dem» mentalitet.

Menneskerettighetene (1948)

”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer”.

Iversen trekker fram menneskerettighetene, men jeg tror han ville finne vanskeligheter med å godta at «denne rett omfatter frihet til å SKIFTE religion eller tro».

Jeg vet om mange Kristne fellesskap som regelrett kaster ut eller fremmedliggjør egen slekt og avkom, nettop på grunn av at de ikke tror, eller har feil legning.  Jeg regner med at de fleste som  blir utstøtt fra slike samfunn har en egen oppfattning av hva en omsorgsfull og kjærlig oppvekst er.

Religion i skole og umyndig alder kan i stor grad øke polarisering og formidle lovstridige meninger om viktige menneskerettigheter som retten til å være homofil.      Homofili er en menneskerett om man skal tro FN, og med religionsforfektelse i skolen vil nok denne menneskeretten bli gjenstand for ikke bare uheldig men ulovlig diskriminering.   Dette er kun et eksempel på begrensinger religion kan påføre et barn/ungdom, på tross av menneskerettskonvensjoner og likestillingslovverk.

Personlige valg

Det koker faktisk ned til personlige valg for seg og sin livsførsel.  Retten til å ha sin tro i eget hjem.

Om en Imam eller Prest hadde bestemt seg for å «indoktrinere» sin tro, så har man som barn, selvsagt blitt frarøvet dette valg på forhånd.

Hjemme hos meg i barndommen ble jeg aldri utsatt for religionstvang. Min mor har nok sin tro, men hun prøvde aldri å påvirke meg, annet enn å forklare hvordan «hennes» tro og religion er.

Jeg synes defor at en objektiv innføring i religion og livssyn, i skolealder gjør at de som ønsker det kan velge fritt, når de er gamle nok til å forstå sine valg.  Gjerne rundt 15-18 års alder da man regnes som «voksen og myndig»

Vitenskapen forteller oss at vi ikke utvikler en evne til å tenke kritisk og vurdere konsekvenser på en tilfredsstillende måte før man er i 15-20 års alder. Dette har man kommet fram til ved å studere utviklingen av bl.annet frontallappen i hjernen.

Mange religioner utnytter desverre barns mangel på evne til kritisk tenkning.  Kirken har siden dens unnfangelse søkt å være en «livsledsager», noe som for kritisk tenkende utenforstående kan oppfattes som at kirken ønsker å «eie» deg og dine tanker fra fødsel til død.

Man skal helst døpes, opplæres fra barnsben, konfirmeres, leve, giftes og dø i den kristne tro.  Det kan kanskje ses på som et livslangt overformynderi.

Johanna Bjerga skriver i VL 28.04: «Veldig mange av dem jeg har snakket med eller lest historiene til, forteller at dåpssynet var viktig for dem.  De var ubekvemme med tanken på at spedbarn som ikke var døpt var fortapt.» Hun forteller også at «vi tror ikke at små barn trenger å døpes. Vi tror i aller høyeste grad at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år»

Er det riktig å påføre et uskyldig barn en pålagt skam ved å være fortapt, for noe de ikke har belegg for å vite hva er?   Hvorfor må man påføre barn den kollektive dårlige selvtillitten kristne har for Jesu død?  Og hvor «ansvarlig» er man i åtte års alder?

Tro på deg selv

I mitt hjem vil jeg svare mine barn på en objektiv og informativ måte i møte med spørsmål om religion.  De vil også få beskjed om at hvis de ønsker religion i livet, så står de selvsagt fritt til å velge hvilken selv.  Jeg synes ikke religion er en styggedom, men synes at for mange så har det sin funksjon som støtte, trøst og giver av gode verdier (i stor grad). Men å påtvinge barn en skam og følelsen av å være mindreverdig, fortapt, uten frelse, eller utskudd på grunn av legning er for meg utenkelig.

Jeg vil oppdra mine barn i å tro på seg selv, finne styrke i seg selv, være tro mot seg selv, sin moral, sine følelser og sine verdier. Iversen vil vel si at «din tro og styrke er gitt av gud», og i sitt hjem er det sikkert sannheten, livet og døden. I mitt hjem er alle født like, med en indre styrke som man er gitt uansett foreldres religion. Jeg vil gi mine barn styrke til å overkomme utfordringer i livet ved å ha styrke og tro på seg selv, og ikke at de må be en høyere makt om noe de faktisk er født med, og kan benytte seg av enten de ønsker å bli kristne, jøder, muslimer eller  ateister.

Raymond Wedø

Far, og engasjert.