Terje H. Torkelsen

1

Kirkemøtet bar preg av flisespikkeri

Interne diskusjoner om hvordan liturgien skal gjennomføres, satte preg på årets kirkemøte. Det fører neppe til kreativitet og nyskapning i Den norske kirke.

Publisert: 29. apr 2019  /  622 visninger.

I Vårt Lands referat fra debatten på årets kirkemøte heter det blant annet: «Mens gudstjenestereformen fra 2011 la vekt på at lokalmenigheten skulle få stor frihet til å velge liturgiske varianter som passet for dem, legger den justerte reformen opp til mer likhet over hele landet. […] Særlig mye kontrovers skapte spørsmålet om menigheten skal eller kan stå under første salme, og om alle menigheter skal synge «halleluja» før lesingen av evangelieteksten.

En annen debatt gikk på om presten fremdeles skal få si «Jesu legeme» under nattverden, eller ordet «kropp» skal brukes av alle».

Dette er som nevntet referat, men jeg regner med at journalisten har fått med seg «høydepunktene.» Sentrale tema på Kirkemøtet var altså, foruten gjenkjennelighet, spørsmålet om man kan eller skal stå under første salme, om man skal synge «halleluja» før evangelielesningen, og hvorvidt man fortsatt skal kunne bruke «Jesu legeme» under nattverdutdelingen.

Tragisk

Jeg opplever det som direkte tragisk at dette framstår som sentrale tema, når kirken øverste organ, Kirkemøtet, setter Den norske kirkes liturgi på sakslisten. Hvor er løftningen, hvor er perspektivene for å gjøre gudstjenesten i vår kirke til et spennende og meningsbærende sted å oppsøke for mennesker? Det springer neppe fram av omstendelige og interne diskusjoner om «kan» eller «skal» eksempelvis i spørsmål som nevnt ovenfor.

Kirkemøtet i 2019 synes å forlate de perspektivene som ble løftet fram av Kirkemøtet i 2004 i forbindelse med utarbeidingen av ny liturgi for Den norske kirke. På Kirkemøtet 2003 holdt biskop Finn Wagle med et foredrag han kalte Høymesse under endring og inviterte til samtale om sakskomplekset. Kirkemøtet støttet opp om dette. På Kirkerådets møte i mars 2004 fattet man vedtak om å følge opp dette initiativet. Kirkerådet oppnevnte en nemnd til å lede arbeidet med reform av kirkens gudstjenesteliv. Her peker rådet på at en grunnleggende visjon for fornyelsen av gudstjenestelivet bør skje i «spenningen mellom kontinuitet og fornyelse.» Og reformen av kirkens gudstjenesteliv må sikte på «økt fleksibilitet, involvering og stedegengjøring.» (Kirkerådet 10/04).

Mer fleksibilitet

Egentlig startet denne prosessen med et notat som Ungdommen kirkemøte utarbeidet i 2003 hvor de ga uttrykk for at de ønsket en mer aktiv rolle i høymessen. Samtidig etterlyste de mer fleksibilitet og variasjon. Spørsmålet melder seg: Er disse perspektivene nå forflatet til en detaljert ensretting av gudstjenesteliturgien?

På årets kirkemøte framheves det blant annet at liturgien er blitt for «stedegengjort». Som praktisk teolog vil jeg mene at kirken aldri kan bli for stedegengjort. Kirken er i sitt vesen universell, men samtidig får den som Kristi kropp sitt nedslag lokalt. Derfor har gudstjenesteliturgien i kirkens historie hele tiden utviklet seg i en fruktbar spenning mellom det lokale og det universelle. Det går fram allerede av brevlitteraturen i Det nye testamente.

Derfor bør kirkens gudstjenestefeiring også i dagens situasjon skje i vekselvirkning med det lokale miljø. Det er her Ordet skal slå rot. Det er her lovsangen og klagesangen skal lyde. Og det er stor forskjell på en domkirkemenighet og en menighet som etableres i et nybyggerstrøk med overvekt av unge barnefamilier. Om vi ikke tar dette på alvor dette, risikerer vi at gudstjenesten bommer på sin lokale målgruppe.

Fruktbart rom

Det erkjente Kirkerådet i 2004, da de dro opp visjonen for gudstjenestefornyelse i form av økt «fleksibilitet, involvering og stedegengjøring.» Det er trist at dette perspektivet nå synes svekket i Kirkemøtets drøfting av liturgisk praksis.

Og et bakenforliggende spørsmål, som ofte forblir uuttalt, melder seg: Skal gudstjenestefeiringen i Den norske kirke utelukkende styres ovenfra, eller skal den også kunne vokse fram nedenfra, i lokalmenigheten? I forlengelsen av dette blir det spennende å registrere hvordan den enkelte, lokale biskop vil takle dette spørsmålet. Skal liturgien «strigles» eller skal det fortsatt eksistere et visst rom for lokal liturgisk kreativitet og nyskapning i Den norske kirke i årene som kommer?

Det finnes et fruktbart rom mellom kaos og ensretting. Håpet må være at kirken i sitt liturgiske arbeid finner dette rommet og tør å leve i det.

Terje H. 
Torkelsen

Dr. theol.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere