Det store anstøtet

Den gamle mannen er ikke den eneste. Jeg tror hvert eneste menneske på jorden opplever den grenseløse ondskapen omkring oss som anstøtelig. Som en utfordring både for tanken og for gudstroen. Hvor ofte har vi ikke sagt: Hvordan er det mulig å komme til rette med all lidelsen som omgir oss? Og dernest: Hvordan kan jeg tro at en god Gud tillater alt dette?

Jeg har selvsagt ikke noe svar på det ondes problem, jeg heller. Det forhindrer ikke at det kan være nyttig å gjøre seg tanker omkring vår omgang med det onde. Jeg gjør meg slike tanker fordi jeg trenger dem. De er det eneste botemiddelet jeg har for å forhindre at de destruktive tankene tar overhånd.

Verdens beskaffenhet

Den første tanken som jeg aller først må ta til meg, er at det er nytteløst å starte med å konstruere verden slik jeg mener den burde ha vært. Med det mener jeg å si at vi er henvist til å forholde oss til den verden vi lever i. Det er en verden hvor det onde finnes. Det høres så selvsagt ut. Men hver gang vi sier: Hvordan kan Gud tillate all ondskapen, utfordrer vi i bunn og grunn verdens beskaffenhet. Det må vi gjerne gjøre, men det fører oss ingensteds – bortsett fra til fortvilelsen.

Hvis vi i fortsettelsen skal trekke Gud inn i bildet, må det altså være i relasjon til – ikke den verdenen vi mener Gud burde ha skapt – men i relasjon til den verdenen som faktisk finnes.

Den andre tanken vedkommer direkte det som har med allmakt å gjøre. Den sier at allmakt i religiøs sammenheng kan ikke bety hva som helst. Det kan for eksempel ikke bety at Gud er til for at det onde ikke skal være til, altså at en allmektig Gud utelukker ondskap. Gud er ikke slik. Derfor må vi ikke bli indignerte fordi Gud ikke gjør akkurat det vi skulle ønske han gjorde. Allmakt kan ikke knyttes til vår forestilling om hvordan vi mener Gud burde være.

Katedralen i Cefalù

Men hva betyr så allmakt? Jeg tror det kan være nyttig å se på hva det faktisk har betydd i tidligere tider. På en av de vakreste mosaikkene av Kristus som finnes, i katedralen i Cefalù fra 1100 tallet, finnes det en innskrift som beskriver Guds gjerning i verden. I den innskriften heter det at «Jeg som ble menneske, er den som skapte og frelste det mennesket som jeg skapte …». Teksten sier altså at Gud holder tak i oss. Og han gjør det på sin måte ved å skape og gjenopprette. Og så føyer teksten i forlengelsen til at han til sist vil iverksette et endelig sluttoppgjør overfor verden.

Vi får inntrykk av at disse tankene forutsetter en ondskap som hele tiden er der, som ødelegger og som skaper fortvilelse. Men i det øyeblikket en også får en anelse av et overordnet perspektiv, altså noe mer enn bare ondskap, da blir ikke ondskapen alene lenger, og den blir ikke nødvendigvis sterkest.

Det kristne allmaktsbildet er et slikt motstandsbilde. Et lys i mørket. Er det så uttrykk for allmakt? Det er i alle fall uttrykk for handlinger som er så veldige at det er vanskelig for oss å ta dem til oss. Hvis de i tillegg er i stand til å overvinne, beseire ondskap, ja, da kan vel guden bak dem uten altfor mye besvær kunne omtales som «den som opprettholder alt», som er en bedre oversettelse av Pantokrator enn allmektig?

Vår skjebne

Så kan vi selvsagt si at vi ønsket oss noe annet. Vi ønsket å leve i en fredfull og konfliktfri verden. Vi ville ha en Gud som lot oss leve i paradis. Men det er altså ikke slik det er. Det er grunnen til at vi stadig må øve på å avfinne oss med vår skjebne, som er å leve i nettopp vår verden.

Men går det an å tro på en Gud som er allmektig på denne måten? Jeg kan i alle fall tro at Gud har skapt en verden som var såre god før destruksjonen slapp løs, altså at det gode har en forrang framfor det onde. Jeg kan også tro at Gud vil fortsette med å gjenreise verden så lenge den består. Alt dette kan jeg tro fordi jeg midt oppi all destruksjonen også ser så mange helende krefter som er virksomme i og omkring meg.

En Gud som er slik, er allmektig på en måte som gir mening, i alle fall for meg.