Folkekirkens identitetskrise.

Avtagende medlemstall. De siste decennier har flere hundre tusen nordmenn meldt seg ut av Den norske kirken (folkekirken). I overkant av 70 prosent av befolkningen er fortsatt medlemmer, men undre halvparten av dem oppfatter seg som troende, som nedenfor utdypet. Alle døpte, som ikke har meldt seg ut, regnes som medlemmer. Stadig færre medlemmene lar sine barn bli døpt i kirken. Av alle fødte, døpes nå litt over halvparten (53 prosent i 2018).

Fallende gudstro. I 2016 svarte for første gang flere i nasjonen "nei" på spørsmålet om de tror på Gud, 39 prosent, enn de som svarte ja, 37 prosent; resten, 24 prosent av befolkningen, er usikre/vet-ikke. Anslagsvis 4 prosent med en gudstro tilhører en annen religion enn kristendom; og ca. 5 prosent tilhører andre kirker enn folkekirken. Ifølge disse tallene oppfatter ca. 28 prosent av befolkingen seg som kristne medlemmer i folkekirken. Dette estimatet bekreftes av at bare 1 av 3 i befolkningen som helhet nå tror, på et eller annet vis, på Jesus oppstandelse (Vårt Land, 17. april).

Blant de som ble døpt for 15-24 år siden i folkekirken (ca. 80 prosent av alle fødte), fins nå minst 70 prosent ikke-troende; for i aldersgruppen 15-24 år svarer bare 25 prosent at de tror på Gud, 53 prosent tror ikke, resten vet ikke (tallene referer år 2016).

Om frafallstrenden fortsetter, så vil 70 prosent av barna som nå vokser opp i våre kirker ikke være en del av fellesskapet om 20 år (jfr. Hermund Haaland, VL, 17. april). «Skal vi snu trenden, må vi for alvor ta krisen inn over oss», skriver Halland.

Nåtidens folkekirke fremstår som en kontrastenes forsamling av troende, tvilere, og en betydelig andel av ikke-troende.  Også på Luthers tid var det mange som falt fra troen på dåpens nåde. Det innså og innrømmet Luther. Han mente derfor at misjonering blant kirkens medlemmer var nødvendig.

Folkekirkens politikk er imidlertid å oppfatte alle medlemmene som ett kristent-nok lag. Spesielt har alle medlemmene over 15 år stemmerett ved kirkevalg. Det betyr at ikke bare troende, men også ikke-troende kan påvirke folkekirkens teologi og utvikling. Jesus derimot skjelnet skarp mellom troende og ikke-troende.

Folkekirkens inkludering er mye på linje med statens forventninger til den: «Den norske kirke kan videreføres og styrkes som en åpen inkluderende og landsdekkende folkekirke med dåpen som eneste medlemskriterium, bred kontaktflate om rom for ulike grader av trosengasjement, ulike kulturer og tradisjoner og ulike teologiske retninger …» (sitatet er fra Oskar Skarsaunes «Etterlyst: …», 2018)

Begrepet misjonerende, som var brukt i Kirkeloven, er sløyfet i nevnte departement-sitat, antakelig med omhu, mener Skarsaune. Myndighetene forventer tilsynelatende at folkekirken fortsatt skal funke som nasjonens religionsvesen for overgangsriter og vakre seremonier, en ikke-misjonerende institusjon som ikke skal stille krav til tro, eller grader av tro.  Det er, presiserer Skarsaune, en helt annerledes forståelse av «kirke» enn den vi finner i Det nye testamente, oldkirken og den lutherske tradisjonen helt opp mot vår egen tid.

Frafallsgrunner. Haaland angir tre tilsynelatende hovedgrunner hvorfor ungdom forlater kirkene: manglende disippelgjøring; manglende kopling mellom generasjonene; og manglende kopling mellom tro og arbeid.

For meg er disse faktorene kun symptomer på en mer grunnleggende svikt, nemlig at vi mennesker ikke gir nøye akt på Guds ord/røst i Bibelen   verken om menneskets syndige tilbøyeligheter eller om Guds identitet og vilje med skapelsen

Avveier. Menneskets religiøse lengsel kan resultere i eksempelvis ateisme eller alternativ religiøs åndelighet, som tro på reinkarnasjon og at det fins flere veier til Gud enn Jesus Kristus. En New Age begivenhet i Høvik kirke i Bærum høstet applaus fra en fullsatt kirke., for ikke lenge siden.

Den ny-gamle åndeligheten formidler himmel uten fortapelse, selvrealisering uten omvendelse, tro og workshops uten Den Hellige Ånd. Frelsesarmeenes gründer, William Booth, fryktet at en sådan idelogi ville innta «kristenheten» i den såkalte endetiden.

Nå tilbys det norske folk og kirkens medlemmer en odyssé i «livets mysterier» etter invitasjon fra og under ledelse av kompanjongene Märthe Louise og sjaman Durek.

Gjennom samtaler og workshops vil sjaman Durek og Märthe Louise, som en gang ble døpt i folkekirken og som trolig fortsatt er medlem i den, gjøre dypdykk «inn i ulike aspekter ved det å være menneske og hvordan aktivere guddommelighet for å skape et kjærlig liv …».  De er nå invitert til dialog i en kirke tilsluttet Folkekirken.

Utveksling av trosholdninger kan så «fremmed ild» i noen av de tilstedeværende.  Som Jesus sa: kommer en annen i sitt navn, ham vil dere motta (Johannes 5,43 b).

Bare Gud kan aktivere sann gudstro og gjenføde gudsbildet i et mennesker, ifølge Bibelen og kristen tro og erfaring. Som tidligere aktiv deltaker i nyåndeligheten, har jeg erfart dens forførende krefter.  Men jeg har også erfart at Kristus Jesus er den gode Hyrden som leter etter sine bortkomne – og redder alle dem som lar seg redde og å forsone seg med ham!

Et samfunn der troen på gudsbildet i mennesket glipper, gir slipp på det dypeste fellesmenneskelige, demokratiets lim og fundament (Skovgaard-Petersen).

Salmistens bønn: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei» (Salme 139; 23-24); denne bønnen er høyaktuell for alle som ønsker å tilhøre Herren.

Fortsatt fins mye stille fromhet i folkekirken, ikke minst blant dens eldre populasjon.  Før disse relativt få sjelene snart forlater denne verden, måtte deres forbønner og tålmodige trofasthet tenne oss andre med Den Hellige Åndens ild, leg som lærd, ung som gammel!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.