Behov for samtale om dåp ?

Kenneth Fløystad Ellefsen har ytret et sterkt ønske om samtaler om dåp, og han nevner spesielt samtaler mellom personer fra  luthersk og baptistisk hold med et tema som "dåpsteologi i en ny tid".

Vi har som kjent hatt slike samtaler på økumenisk grunn, altså ansikt til ansikt eller på likefot. Siden vi stadig lever under forandring, kan det selvsagt tenkes at teologien trenger å gi plass for nye nyanser, som tydeliggjør hva det hele gjelder nå - i vår tid.

Ellefsen nevner spesielt Pauli G. Staalesen, som nylig ytret seg kritisk til fortsatte samtaler. Det trengs ikke. Resultatet etter samtalene fram til 1989 har ikke endret hans oppfatning av dåpsforståelsen, forskjellene står fast.

Ellefsen peker derfor på noe av det positive samtalene førte fram til, uten at målet skulle være en gjensidig anerkjennelse av ulike dåpssyn.

Ellefsen nevner også resultater fra Sverige, der luthersk og baptistisk dåpspraksis fortsetter som før, men nå med en felles markering av hva dåp gjelder: en gave fra Gud, som forener oss med Jesus Kristus, som er en sakramental handling, som er forrettet i rent vann, utført i den treenige Guds navn.

Dette er viktige poengteringer som ikke raserer hva lutheranere og baptister tenker om dåpen. Men så hevder Ellefsen at "baptistisk dåpsteologi er ikke entydig", som om leserne trenger en slik påminnelse. Selvfølgelig er nytestamentlig dåp, som angir innholdet i våre tanker og erfaringer med dåpen, ikke entydig. Den bærer i seg hele totaliteten av hva det er å være et gjenfødt menneske i Jesus Kristus.

Når Ellefsen i denne sammenheng siterer Knud Wuempelmanns utsagn om dåpen, at "i dåpen er det først og fremst Gud som handler", som om det utsagnet er noe helt nytt, noe som altså er spesielt oppmuntrende for lutherske kristne, er det aktuelt å poengtere sammenhengen.

Knud Wuempelmann måtte overfor lutheranere klargjøre det selvfølgelige for enhver baptist, at dåpens karakter av å være menneskets positive gjensvar på evangelieforkynnelsen, er på ingen måte en reduksjon av Guds handling i Jesus Kristus, formidlet også i forkynnelse og dåpshandling.

Hovedproblemet med lutherdommens dåpsteologi og spesielt med den folkekirkelige dåpspraksis, er nettopp en ensidig vekt på det som kalles "det sakramentale", løsrevet fra evangelieforkynnelsen.

Forkynnelsen til tro er og blir den avgjørende grunn til at dåp kan forrettes. Her har lutherdommen og alle andre barnedøpende tradisjoner sitt tunge katolske arvegods å slite med.

Vi kjenner godt til hvordan det ble og vel fortsatt praktiseres nøddåp av spedbarn, i den tro at Jesu Kristi  universelle frelsesgjerning ikke omslutter dem allerede. Av denne grunn praktiserer baptister barnevelsignelse og trosopplæring med tanke på dåp senere hen.

Vi kjenner på avstanden til en luthersk sakramentforståelse ved dåpen av småbarn som IKKE peker fram mot det å høre og ta imot evangeliet. Lutheranere kan ofte snakke om dåpsnåde. Skal baptister bruke slike ord, må begrepet gjelde den tro og dåp som tar i mot Jesus Kristus som frelser og herre.

Det er med andre ord lett å forstå at Staalesen har sagt det han har sagt om ulik dåpsforståelse. Men nettopp derfor er det god grunn til kontakt mellom trossamfunn på økumenisk grunn.