Om IS-kvinnene

Sigrun Heimdal Blaavarps innlegg 3. april om IS-kvinnene kan ikke stå uimotsagt. "Dei som no har "synda," ber om tilgjeving og vil heim," skriver hun, og videre at våre "styrande er blinde og kjenslelause" fordi de ikke vil hjelpe. Dette blir nesten parodisk. Det er ikke mange månedene siden Nadia Murad mottok Nobels fredspris, men det er tydelig at det er nødvendig med en kort repetisjon av nyere historie.

FN har erklært at IS begikk folkemord mot jesidiene. Blaavarp fremstiller det som om det var en slags islamsk feministisk studiesirkel "de angrende medsøstrene" sluttet seg til. Men det er altså snakk om en organisasjon som drepte homofile ved å kaste dem ned fra hustak, brente mennesker levende og gjeninnførte slavehandel. De norske IS-kvinnene visste godt hva deres islamistiske utopi ville innebære for de vantro - og likevel dro de for å bygge kalifatet.

Det er ingen tvil om at medlemmene i IS trenger tilgivelse for sin delaktighet i forbrytelser mot menneskeheten. Men den tilgivelsen er det selvsagt ikke det norske samfunnet som har rett til å stå for. Hvis IS-kvinnene angrer på det de har vært med på, får de henvende seg til de gjenlevende ofrene. Det er Nadia Murad og hennes medsøstre som har privilegiet å tilgi - eller å avstå fra tilgivelse. Jeg tror nok at de "høylydte feministene i 8.mars-toget" har sett noe som Blaavarp ikke helt har øye for, nemlig at det er andre kvinner som er ofrene i denne forferdelige historien enn priviligerte vestlige jenter som ble fascinert av en totalitær ideologi og frivillig sluttet seg til en terrororganisasjon.

Norges fremste plikt i forhold til IS-kvinnene er å bidra til en god etterforskning som kan føre frem mot en rettferdig rettsprosess hvis det er grunnlag for tiltale. Om det innebærer at kvinnene skal komme hit på et tidspunkt, så greit. Barna skal man da selvsagt ta godt vare på. Men vi kan ikke glemme at de vestlige IS-barna har mange halvsøsken: barna til jesidikvinnene som fedrene deres voldtok. Disse kvinnene og barna er kanskje ikke statsborgere hos oss, og dermed har de juridisk sett ikke krav på samme hjelp hos oss. Men én rettighet har de som ikke kan tas fra dem, og det er kravet om rettferdighet.