Dåpens gave

Troen har alltid fulgt meg, den er en del av min identitet. Jeg har aldri funnet troen, i dåpen fant troen meg. Siden har troen levd i meg gjennom skiftende tider og forhold.

Mine foreldre og faddere fulgte opp prestens formaning da jeg ble døpt: "hjelpe til at det blir oppdratt i tro og gudsfrykt, for at det må bli hos Kristus når det vokser opp, likesom det ved dåpen er innpodet i ham." De fikk god hjelp og støtte av familie og venner. Jeg ble fulgt av forbønn gjennom barneårene og ungdomstiden. Ja, enda lenger, en av mine faddere lever ennå og ber hver eneste dag for meg! Etter hvert kom nye forbedere til.

Far var kirketjener og bonde. Jeg var ikke gamle karen da han tok meg med når han hadde oppdrag i kirken eller ute på kirkegården. Kirken ble "my second home." Det hendte at mor også var med. Etter endt arbeid, knelte hun og jeg på alterringen foran den mektige altertavla som viste den oppstandne Kristus!

Konfirmasjonsforberedelsene kom til å bety mye for meg. Presten var så visst ingen stor pedagog, men han prøvde i alle fall å få oss til å tro at vi var Guds barn og at målet var å bli bevart i troen livet ut. Da konfirmasjonsdagen kom og han la hånden på meg og bad for meg, bad jeg samtidig at Gud måtte bevare meg i troen alle mine levedager. For jeg var fullt klar over at somme forlot troens vei.

Selvsagt har ikke alt gått etter en rett og opplyst vei alle årene siden. Veien har hatt både skarpe svinger og bratte bakker, vært steinet og nesten utvisket. Men vanskeligheter, tvil og anfektelser maktet aldri å overvinne troen!

Det fantes ikke bedehus hos oss. Omreisende predikanter på vei til sine virkesteder, måtte reise gjennom bygda vår, men de stanset aldri. De svarte heller aldri positivt på invitasjoner, unntatt Frelsesarmeen. Min tante var frelsessoldat, i hennes hus holdt de møter og hun drev søndagskole for oss barn.

Da jeg ble eldre og flyttet hjemmefra, hørte jeg ofte: "Nei, kan det komme noe godt fra --!" Det såret meg at de som aldri la veien innom oss, kunne si noe slikt De eide ingen respekt for de troende der hjemme og deres tilsidesettelse i de frie organisasjonenes verden.

Som 17 - 18 åring var jeg elev på det som den gangen het "kristelig ungdomsskole." Der ble jeg bedre kjent med de store, kristne organisasjonene. Ikke nok med det, jeg møtte også en sterk omvendelsesforkynnelse og en ukjent begrepsverden. Min tro ble med ett så lite verd, jeg følte at den ikke var ekte. Kunne jeg, som ikke var ordentlig omvendt, kalle meg en kristen, ja, sågar personlig kristen? Da jeg ved en anledning fikk spørsmålet: "Er du kristen?" svarte jeg like godt "nei," og følte i det samme at jeg fornektet. Jeg kunne ikke vise til en bestemt dag eller time da jeg "bøyde kne og tok imot Jesus i mitt hjerte." Stadig flere av mine medelever vitnet at de i stille kveldsstunder oppsøkte en lærer og fikk hjelp til bli omvendt. Så måtte vel også jeg følge deres eksempel, hvilket jeg gjorde. Da var alt vel og bra, nå kunne også jeg vitne at jeg hadde tatt imot Jesus i mitt hjerte. Nå kunne også jeg synge i glede "et ungdomsliv er skjønt som morgenrøden!"

Flere år senere feide Jesusvekkelsen og den karismatiske fornyelsen over landet. Nye tanker, holdninger og livsstil meldte seg. Jeg ble revet med og min begeistring var ekte. Det var både godt og riktig å ha en "one way" -button på seg og vitne varmt og inderlig om Jesus. Nå var tiden inne til at også jeg ble døpt med  den Hellige Ånd og ild og fikk tungetalens nådegave. Jeg betvilte mye av det som jeg i mange år hadde holdt for godt og riktig. Selv om jeg godtok mye av dette nye, var det en grense som jeg ikke kunne trå over, at jeg som bare var barnedøpt, eller bestenket som en sa, måtte ta imot "troendes dåp," ingen kunne være "åndsdøpt" uten den.

Det var en forunderlig tid som jeg ikke vil ha vært foruten. Men det var også en forvirringens tid, mange stemmer, mange oppfatninger, mange advarsler, formaninger, og oppfordringer som dro i hver sin retning.  Alt var godt ment, men ofte uten skjønnsomhet.

Etter hvert oppdaget jeg at i disse nye retningene var ikke alt så "strømlinjeformet" som de prøvde å gi inntrykk av. "Alt har sin tid," sier Forkynneren, og for meg kom tiden til oppbrudd. Det skjedde ikke brått og dramatisk, men var en prosess. Det var ikke menneskers råd og velmenende veiledning jeg skulle godta og holde meg til. Det var ikke hvem som helst som skulle være min mentor. Jeg trengte tid til å tenke selv, reflektere og ta egne valg. Veien og valget ble: Tilbake til kilden, til opphavet, til begynnelsen, til dåpen på pinsedagen i 1944! Der og da møtte Jesus meg som min frelser! Der og da ble jeg en kristen! Der og da fødtes min tro! Der og da fikk jeg den Hellige Ånd! Det som skjedde da kan ingen ta fra meg!

AMEN!