Lars Laird Iversen

17

Ingen naturlig kobling

Jeg brenner for en religionsundervisning som kan avlære elevene oppfatningen om at folk og stater «naturlig» er knyttet til én religion.

Publisert: 27. mar 2019

Pastor Ole Petter Erlandsen mener at det er naturlig å favorisere kristendommen i KRLE-undervisningen. I Vårt Land 26. mars går han inn i den nye debatten om KRLE-fagets plass i skolen.


Kristendomsangst

Hans argumentasjon starter med å vise til at «ingen syns det er underlig» at pakistansk skole legger vekt på Islam. «Islam er det samfunnet er bygd på, det er det som er relevant for landets historie» fortsetter han. Underteksten må være at «andre land» er innforstått med at det er en «naturlig» kobling mellom et land og en religion, mens Norge er preget av en slags politisk korrekt kristendomsangst.

Jeg vet ikke hvorfor Erlandsen har valgt Pakistan som positivt eksempel på kobling mellom stat, historie og religion. Min velvillige tolkning er at det er et slags inkluderende nikk til norskpakistanske muslimer, og det er jo fint. Dessverre kan jeg knapt tenke meg et dårligere eksempel for å illustrere hans ønskede poeng.


Stor folkeforflytning

I 1941 fantes ikke Pakistan, men det ble gjort en folketelling i Britisk India som dagens Pakistan var en del av. I de 14 provinsene som skulle bli til Pakistan var det en muslimsk majoritet, men det bodde også 4,7 millioner hinduer og sikher der. Hinduer utgjorde omtrent 13 prosent av befolkningen, og sammen med sikher, kristne og andre religiøse minoriteter utgjorde de til sammen rett under 20 prosent av befolkningen (provinsene som skulle bli dagens Bangladesh var enda mer sammensatt).

1947 reiste britene fra sitt kolonistyre, og straks etter ble det opprettet to stater: India og Pakistan. I løpet av svært kort tid, hovedsakelig i løpet av noen få kaotiske dager, skjedde en av historiens største folkeforflytninger. 15 millioner mennesker fikk sitt liv rykket opp, og krysset den nye grensen med alt de eide. Hinduer og sikher flyttet til det nye India, og muslimer flyttet til det nye Pakistan. 1 million mennesker ble drept i kaoset, et grusomt gjensidig folkemord.

Det var ingen nye folketellinger før 1951, men da var andelen hinduer i det nåværende Pakistan nede i 1,6 prosent. Kolonitidens kaotiske avslutning samt ideologien om at religiøse grupper hører «naturlig» hjemme i egne stater, førte til folkevandring og folkemord. Pakistans religiøse ensartethet i dag er på ingen måte naturlig eller upolitisk.


Utbredt tankemåte

Jeg har tatt tak i ett av Erlandsens mange poeng. Kanskje ikke engang hovedpoenget hans, men ett eksempel. Allikevel vil jeg ta tak i det. Ikke for å ta Erlandsen spesielt, men fordi jeg tror eksempelet hans illustrerer en utbredt tankemåte, og det er en viktig og dagsaktuell problemstilling.

1941 er ikke så lenge siden. Mange som leser dette vil huske den tiden, så det ikke snakk om noen mytisk fortid dette her. Pakistan er kanskje et ekstra tydelig eksempel på at religiøs homogenitet ofte er resultatet av nasjonsbygging, ikke forutsetningen for det. Slike prosesser er svært vanlig. Europa hadde sin variant noen hundre år tidligere. Freden i Westfalen i 1648 innebar at årtier med religiøst legitimert krigføring ble avgjort med kompromisset om at staten skulle ha fyrstens religion. Over tid ble befolkningene innen de ulike landene mer religiøst homogene.


Vekt på dybdelæring

Jeg brenner for en religionsundervisning i skolen som kan avlære barn den tatt-for-gitte oppfatningen som Erlandsen formidler, nemlig at folk og stater «naturlig» er knyttet til én religion. Dette får vi lite innsikt i ved å kun fokusere på hellige tekster og ritualer. Derfor jeg er glad for at de foreslåtte nye læreplanene legger vekt på dybdelæring og religion i samtiden.

Jeg jobber på en arbeidsplass som utdanner KRLE-lærere, og kjenner meg igjen i OsloMets KRLE-seksjon som forklarer hvordan de utdanner lærere med en nyansert og faglig forankret forståelse av religion. Dessverre ivrer politikere over hele spekteret for en stadig økende kulturarvifisering av kristendommen, både i skolen og i statens formelle dokumenter. Paradokset er at mer fokus på religion i skolen kan føre til selvoppfyllende profetier der religion blir en viktigere skillelinje mellom folk.

Bedre forståelse av religion som samfunnsfenomen, derimot, kan gi plass til å redusere fordommer og fastlåste ideer om religion og identitet. En slik god forståelse bør skolen etterstrebe.

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere