Verdidebatt

Religionsfaget tas ikke på alvor

Den største utfordringen til religionsfaget i skolen, er det politiske spillet rundt faget. Våre politikere har vist at de ikke tar faget særlig alvorlig når de har brukt faget som forhandlingskort og bestemt fagets skjebne på bak-rommene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skal religionsfaget ha en framtid i Norge, bør første bud være å ta det på alvor, skriver Jens-Brun Pedersen.

For og imot skroting

Vårt Land skal ha ros for å ha satt i gang en debatt om faget. Gode argumenter både for og imot skroting av faget har kommet fram i avisas intervjuserie.

Framtidige historikere vil trolig om noen år fortelle om hvordan vi i Norge ­møtte ­økende mangfold med stor usikkerhet - ikke minst i den offentlige skole­undervisningen om religioner og livssyn. Det er bare litt over ti år siden religions­faget KRL ble dømt menneskerettsstridig i den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (2007). Dommen bygde i stor grad på en omfattende, kritisk evaluering gjort av FNs menneskerettighetskomite i Genève tre år tidligere.

Likevel fortsetter våre ­politikere å famle. Takket være KrF har vi i dag et navn på faget som er en språklig perversjon. Kristendom, religioner, livssyn og etikk (og filosofi) er det som altså gjemmer seg bak KRLE. Egentlig ikke så ulogisk i og med at KrFs valgretorikk i forkant av fagets fødsel, fortalte at kristendommen måtte tilbake i skolen. Som om denne verdensreligionen noen gang har vært ute av norsk skole.

På alvor

Skal religions­faget ha en framtid i Norge, bør første bud være å ta det på alvor. Det bør innebære at andre partier sørger for at KrF ikke lenger får en styrende hånd på ­rattet på dette følsomme området. ­Partiet har ikke bare sørget for at halvparten av faget skal dreie seg om partiets eneste sanne religion, med det resultat at andre religioner og livssyn nærmest blir framstilt som små kuriositeter. I disse dager forsvarer også KrF at femteklassinger på offentlige skoler får utdelt gratis bibler, betalt av det offentlige og utdelt av Den norske kirke. I tillegg til at få partier ser noen prinsipielle ­betenkeligheter med at ­elevene går til gudstjenester i samme trossamfunn i skoletida en til to (noen ganger flere) ganger i året i et skoleløp på ti år.

De som ønsker et religionsfag, bør arbeide for at både KrF og Den norske kirke viser mer tilbakeholdenhet i skolen. Kvalitet i faget må innebære ­respekt for at barnas foreldre kan være like ærlige og ­redelige i sine forskjellige overbevisninger selv om de skulle være gjensidig utelukkende.

Favoriseringen av den ­kristne religionen i skolen blir forsøkt legitimert med kultur­argumenter. Valgkamp­retorikk og debatten rundt faget til­slører et skille vi bør ha mellom et rent religionsfag og et kulturfag. Kristendom har selvsagt hatt - og har fremdeles en ­betydning for vår kultur. Men som flere har vært inne på, det er relevant i flere fag. Samfunns- og språkfag, ­historie og estetiske fag kan neppe unngå å ­inkludere ­drøfting av kristendommens betydning.

Rent kunnskapsfag

Skal vi fortsette å ha et religionsfag i vår offentlige fellesskole, bør det være et rent kunnskapsfag der alle verdensreligioner blir behandlet objektivt, kritisk og pluralistisk, slik menneske­rettighetsorganer krever av obligatoriske fag. KrFs hjerte­sak er allerede tatt hånd om gjennom rause, årlige bevilgninger på flere hundre millioner kroner til trosopplæring av menighetsbarn - ikke minst i Den norske kirke.

Skjer det ikke en bevisst­gjøring i det politiske miljøet om å ta mangfold på alvor i religionsundervisningen, kan argumenter om å gjøre som Frankrike og USA, få grobunn. Der overlater man ­denne ­undervisningen til barne­foreldrenes trossamfunn. Det er neppe noe å hige etter.

Dette innlegget sto først på trykk i Vårt Land.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt