Tause eller rause kirker?

I Vårt Land 2. mars kan vi lese om Ingeborg Senneset. Hun forteller en sterk historie om sitt forhold til den kristne troen. Hun ble ­ateist. Da var det noen som fortalte henne at hun kom til helvete og kom til å brenne­ i evig tid. Hun tror disse reaksjonen kom av omsorg. «Men det er jo en forferdelig måte å vise omsorg på», sier hun.

Brente barn. Mange mennesker har møtt dømmende holdninger fra ­enkeltmennesker, menigheter, organisasjoner og kirkesamfunn. Kanskje ikke med så sterke ord som Senneset opplevde. Men med ord, handlinger og holdninger som har ført til at mennesker har fjernet seg fra kirken. Blitt brente barn. Mennesker har for eksempel blitt dømt fordi de ble skilt, ville gifte seg igjen, hadde barn utenfor ekteskap, var samboere, ble nektet dåp for barna fordi foreldrene var samboere, sto fram som homofile og så videre. I et kirkehistorisk perspektiv er denne lista sørgelig lang. Og den er ofte knyttet til det sjette bud.

Fra kirkens folk har det vært foretatt ulike samtaler med enkeltpersoner. Disse hadde trolig en god hensikt, det lå nok en slags omsorg i bunnen. Men noe gikk galt underveis. Konsekvensene av mange slike samtaler ble at folk ble borte fra det kristne fellesskapet. De kjente seg dømt ut. Det var overtramp fra kirkens side. Noen ble nektet nattverd, fratatt lederverv og medlemskap i kirkesamfunn. De ble borte fra kristne fellesskap. Det ble et stort sprik mellom hensikt og konsekvenser. Det viste seg å være en svært uheldig måte å vise omsorg på.

Ruller videre. Tidene forandrer seg. Også i kirken. Livet ruller videre med sin egen tyngdekraft. Nå er det mange kirkesamfunn som har endret praksis på ulike områder. Mennesker blir ikke fordømt på samme grunnlag som de ble tidligere. Men det er ofte taust om hvorfor ting har endret seg. Taust med hensyn til mye vondt som skjedde ­underveis. Og som skjer nå. Det er taust med hensyn til de menneskene som kjente seg fordømt og skjøvet bort. Noe er uavklart og uoppgjort. Det vonde mister ikke kraft fordi om det er lenge siden det hendte. Det tapper for energi.

Det er tid for å ta grep. Enkeltmennesker, menigheter, organisasjoner og kirkesamfunn må ta tausheten fram fra mørkeloftet. Lufte den med ord. Ulike ord. Ord nok. Ta et oppgjør med usunne holdninger, praksis og mekanismer. Noen kirkesamfunn må rydde i skrevne og uskrevne regler. Det er tid for å avklare uheldige samtaler og ulike overtramp. Be om unnskyldning. Vise omsorg. God omsorg. Gå den ­andre mil. Noen ganger må vi gå både tre og fire mil. Det er sånn vi kommer ­videre. Og vi må videre. Kirken har ikke råd til å miste mennesker på grunn av uklokskap.

Forutsetter handling. Målet må være forsoning og tilgivelse. Tilgivelse må vi ikke snakke lettvint om. Ingen kan kreve tilgivelse av andre. Tilgivelse er et resultat av en prosess. En tidvis krevende prosess. Det krever kloke og kunnskapsrike veiledere. Det forutsetter handling. Samtaler. Dialog. Avklaring. Oppgjør. God omsorg.

Kirken må ha fokus på sitt oppdrag. Det er å peke på Jesus. Det er ikke å peke på mennesker slik at de faller ut av kristne fellesskap.

Vi trenger ikke tause kirker. Det som er uavklart og uoppgjort stenger for engasjement og utvikling. Vi trenger rause kirker. Kirker som tar grep og viser god omsorg. Det åpner for sunne, gode fellesskap i vekst.

Ragnhild Bakke Waale

Lektor og forfatter