Uten skam

Det er tid for dans. Kulturskolen arrangerer åpen dag, og nå er det sjetteklassejentenes tur. De velsignede jentene, med så rikt utvalg av kropper. Her er alle utgaver, for noen begynte å vokse seg modne allerede for et par år siden, mens andre blomstrer seint. Noen har allerede et frontparti som kan få guttene i klassen til å miste munn og mæle. Andre har tyttebær, de fleste er flate. Mager strutter i kapp med skjørtet, for jentene vet ennå ikke at mager må holdes under kontroll. En to tre, en to tre. Graden av ynde strekker seg over hele skalaen. Utenfor står guttene og ser inn. Med sykkelhjelm på hodet etterligner de jentene mens de ler. Ennå er det uskyldens tid. Men snart, snart.

Idealene venter

Jentekroppene rører meg. De fine, sårbare kroppene. Strutteskjørtene bryr seg ikke om hvorvidt rompa er flat eller leggene tjukke. Men idealene venter i kulissene. I morgen vil noen kommentere den gode appetitten, og hvor mye smør hun smører på skiva. Neste uke mottar hun en snap med et bilde tatt fra en uheldig vinkel, fulgt av en enda mer uheldig kommentar. Den første kjæresten mener at hun ser litt annerledes ut der nede enn hvordan han trodde jenter var. Og dessuten lukter hun litt rart.

En to tre, en to tre. Som sommerfugllarver i valsetakt eier jentene framtida, med løfter om alt de skal utrette, og alt de skal få til. De er borgere av verdens nest mest likestilte land. Like muligheter er fremdeles en formulering de tror på. «Desillusjonert» er bare et ord i fremmedordboka. De har fått muligheten til å knuse glasstak i fødselsgave. Ennå vet de ikke hvor vondt nettopp det kan gjøre. Men snart, snart.

Skam

Utenfor kontoret til skolens helsesykepleier sitter hun som nettopp har vokst ut av strutteskjørtet. Hun er kvalm, fikk anmerkning for å være ukonsentrert i timen, og tør ikke å vise seg i kantina, for hun skammer seg. Hele skolen vet. Hun ville det jo, hun også, det var ikke det. Men han lovte at ingen skulle få vite det, så hun ikke skulle bli betraktet som billig vare. Så filma han det hele uten at hun visste det. Og så ble det delt med kompisen. Og nå vet alle.

I gangen utenfor klasserommet prøver en annen å holde tilbake tårene så ikke klassen skal se at hun har grått når hun kommer inn igjen. Læreren forstår ikke hvorfor rosen over de gode karakterene utløste en slik reaksjon, eller hvorfor oppfordringen til å studere medisin ble mottatt på denne måten. Men det er ikke læreren som kjenner at det ikke finnes nok luft i verden når kjemiprøva deles ut. Det er ikke han som har valgt de tyngste realfagene fordi foreldrene forventer at hun skal gjøre den klassereisen de selv ikke fikk mulighet til.

Fortell dem

De er sterke. De er skapt til å være jenter med unike kropper som kan bære en byrde, tanker som våger å være fri og hjerter som tåler livet. Det er ingen grunn til å synes synd på «det annet kjønn», for Simone de Beauvoirs tanker har gått ut på dato. Kvinner er sitt eget subjekt, og definerer selv sin rolle. Guttene står riktignok utenfor og ler mens jentene danser, men kanskje ler jentene sist. For det er trolig lettere for Cecilia Brækhus å leve ut drømmen, enn for Billy Elliot.

Det jentene behøver, er å forstå er at de ikke har noe å skamme seg over. Fortell dem det: De spiser ikke for mye. Det er greit at det høres lyder når man er på en offentlig do. De er ikke høyrøstede og ukvinnelige selv om de hevder sin mening. De trenger ikke å leve ut foreldrenes drøm. De er ikke skitne selv om en intim scene er lagt ut på nett. Og sår etter knuste glasstak leges.

Warsan Shire, en britisk-somalisk poet, skriver dette:

My girl is holy, is sacred, is pure

is clean, is loved is whole, is beautiful

is worthy, is okay, is alone, is just fine

just the way you are girl

just the way you look babe

with that dirty mouth

and those hands, wherever they have been

and that sadness, whatever caused it

and that anger, wherever it came from

and that fear, who ever brought it

you are my girl, girl, you are me.