Hvorfor jeg stiller opp på Oslo Symposium

For meg skal det svært mye til å si nei til en talerstol på bakgrunn av meningene til de andre som skal snakke der. Opp gjennom årene har jeg snakket for Civita, Unge Høyres elitekurs og en rekke NHO-foreninger (uten at noen noensinne har klaget over at jeg «legitimerer» dem!). Jeg tror det har en verdi at folk som er uenige og står langt fra hverandre snakker sammen.

Selv om en del av meningene på Oslo Symposium er marginale, er arrangementet i seg selv ikke marginalt. Finansministeren skal snakke. Tidligere har statsminister Erna Solberg gjort det samme. Knut Arild Hareide kommer. Det er altså ikke slik at arrangementet ville forsvunnet eller blitt forbigått i all stillhet dersom jeg ikke stilte. Disse miljøene finnes, de blir ikke til ved at jeg snakker for dem.

Det finnes en grense for hvem man kan dele talerstol med. Den trekker jeg ved fascisme og nazisme. Til tross for at flere som skal snakke på Oslo Symposium har meninger som jeg synes er ubehagelige og dels menneskefiendtlige, har jeg vanskelig for å plassere dem i denne båsen.

Viktigst av alt: Jeg kommer på Oslo Symposium og sier det jeg mener, ikke noe ­annet. Jeg vet ikke hvor mye applaus jeg får, men jeg tror de som er der har godt av å høre mine meninger. Å si nei til å komme blir å «no-platforme» seg selv. Det synes jeg er vanskelig å forsvare.

(Til sist vil jeg legge til at jeg sa ja til denne invitasjonen allerede i april i fjor, før jeg ble Rødt-politiker. Jeg er invitert som journalist og forfatter, ikke på vegne av noe parti.)