Frode Meland

84

Forargelsens tidsalder

Evnen til å føle seg forarget ser ut til å være en av menneskets kardinalfølelser. Fra tidenes morgen har forargelse fulgt oss og preget våre tanker, ord og gjerninger. Fenomenet lever fortsatt i beste velgående, noe en dansende mann på et utested i Oslo kan vitne om.

Publisert: 25. feb 2019

Den boksamling som har preget vår sivilisasjon i størst grad, er uten tvil Bibelen. Man skal ikke lese mange avsnitt før forargelsen trer inn med full kraft. Mennesket spiste feil frukt, Gud ble vred og forarget og kastet oss ut av paradiset.  Det varte ikke lenge før Kain ble forarget på sin bror og slo ham ihjel. Siden gikk det slag i slag.  En boksamling proppfull av forargelse, og mot slutten blir Jesus forarget på de skriftlærde, Paulus forarget på vranglærere og det hele avsluttes med den ultimate forargelse: Dommedag og Guds straff.

Jødene ble forarget på Jesus og krevde hans død.  Romerne ble forarget på de kristne og deres Gud, men da romerne selv ble kristne forarget de seg over alle som ikke var kristne.  Og sånn fortsatte det.  Nazister forarget seg over mangt og meget, vestmakter over nazister, USA og Sovjet i gjensidig forargelse.  Men tro ikke at dette bare handler om de store linjer.  Forargelse finner man overalt, i alle samfunn ned til den enkelte familiecelle, svigermødre, ex-partnere og jammen kan man jo forarges over seg selv, slik undertegnede har gjort ved flere anledninger.

Det ser ut til å være mye forargelse i vår tid.  Man forarger seg over muslimer, over kristne. Over Arbeiderpartiet, Sylvi Listhaug, prisstigning, bistandspolitikk, dårlig rødvin på kartong og naboens bråkete unger.  I skrivende stund ser det ut til å være en betydelig mengde forargelse rettet mot en bestemt mann i et bestemt land langt nord i verden: Mannen heter Trond Giske.

Denne mannen gjorde noe dumt for noen år siden,  og etter hva man skal tro kom det også en slags beklagelse fra ham.  Så utførte Giske noe undertegnede har gjort mange ganger selv: Dro på byen, drakk noen øl og svingte seg i dansen.  Folk sier det var dumt gjort, men denne gangen beklaget han ikke sin oppførsel, og skal undertegnede være helt ærlig ser ikke undertegnede heller noen grunn til at han skulle gjøre det.  Likevel ble det bråk – og forargelse fra folkemassen i landet langt mot nord.

Jeg forstår godt at folk blir forarget over virkelige overgrep der det foreligger en reell utøver og et reellt  offer, ja undertegnede forarges selv over slikt.  Men det ser ut til at i saken med nevnte mann, har all oppsamlet forargelse over all verdens overgrep og tullball kanalisert seg i et lokalt hull av et anliggende og en lokal mann av en politiker.  Kan det være fordi det foreligger et navn, en knagg å henge forargelsen på?  Vi hater jo urett, og når vi først har en konkret mann å ta for urett, la oss da ta ham skikkelig så vedkommende ikke kan gi en klem engang uten at det blir oppstyr.  Dermed får vi – om vi er aldri så nedsyltet i egne svik og bedrag -  luftet ut gruff og den opparbeidede forargelse føles litt lettere å bære, ikke minst fordi det er så mange som er enige med oss.

Når jeg ser alt oppstyret rundt denne stormen i vannglass, minnes jeg Johan Borgens boktittel «Vi har ham nå».  Og jeg minnes tusenår gamle formaninger om å feie for egen dør, se bjelken i eget øye og advarsler mot å kaste den første sten.  Men skal man tro skriftene, var han som sa dette en mann som i tillegg til å ta inn hos syndige sjeler, også forarget seg over mangt og meget.

Forargelsens tidsalder er altså slett ikke over.  Og dersom du som leser dette ble litt forarget over det jeg skrev, kan du jo sette deg ned og skrive ned tankene dine, endog kanskje få dem publisert et sted.  Tro meg – det hjelper.


1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere