Etikken, ikke loven

Gyrid Gunnes skriver at biskopene anerkjenner at «abortloven er et etisk, samfunnsmessig gode». Flere enn Gunnes har tolket vår uttalelse slik, men det stemmer ikke. Det er riktig at vi mener abort skal være legalt tilgjengelig: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner. Det blir ikke minst tydelig i et globalt perspektiv.»

Men om dagens norske abortlov er det ulike meninger i vårt kollegium. Vårt engasjement handler om etikken og ikke loven: «Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.»

Deler engasjementet. 

I det andre innlegget skriver fire kristne ledere (Rolf Ekenes, Erik Furnes, Svein Granerud og Øyvind Åsland, heretter kalt «de fire») et innlegg med overskriften «Skuffende om abort fra Bispemøtet». Nå er de heldigvis ikke bare skuffet. De deler vår uttalelses engasjement for «forståelse og omsorg for kvinner som opplever sin graviditet som belastende». Nettopp dette var for oss et hovedanliggende.

I vår uttalelse ligger det også en selvkritikk av hvordan kirken har møtt gravide kvinner som har stått i en vanskelig livssituasjon. Noe tilsvarende finner jeg ikke i uttalelsen fra «de fire». De kunne vel i det minste ha stilt dette spørsmålet: Har lavkirkelige konservative miljøer gjennom tidene, mer i praksis enn i offisielle uttalelser, formidlet en fordømmende holdning overfor ugifte gravide som i sin tur kan ha medvirket til en abort? Det ville de ikke ha tapt på.

I vanskeligheter. 

«De fire» er enige i Bispemøtets formulering: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Men de mener at denne setningen burde vært fulgt opp med en kritikk av dagens abortlov. Også jeg ønsker en lov som i sterkere grad løfter fram og ivaretar fosterets verd. Men dilemmaet er her hvordan en slik lov skal se ut. Her er «de fire» i vanskeligheter.

På den ene siden sier de at en lov må «slå fast fosterets verdi og rettigheter». Samtidig erkjenner de at det gamle systemet med abortnemnder hadde «klare svakheter». Jeg leser det slik at dette nemndsystemet vil man ikke tilbake til. Det vil da heller ikke noen av partiene på Stortinget. Men dersom man ikke vil ha en nemnd, hvilken ordning skal da sikre «prinsippet om at også et lite foster har krav på beskyttelse»?

Realiteten er at heller ikke «de fire» er helt avvisende til abort. De skriver: «Hvis abort er å ta et menneskeliv, bør kristne ledere først og fremst arbeide for at ingen aborter finner sted (utenom i en kvalifisert nødsituasjon).» Dette er en interessant og talende parentes. Det finnes altså nødsituasjoner som gir etisk grunnlag for en abort. Men hvis det ikke skal være en nemnd, hvem bestemmer da hva som er en «nødsituasjon»? Dette er, så langt jeg kan skjønne, et henimot uløselig dilemma.

En selvmotsigelse. 

Jeg registrerer at «de fire» ikke er enige med oss biskoper i at det bør være adgang til legal abort. Men hvordan rimer det med deres erkjennelse av at det kan finnes grunner til å foreta abort? Da må det jo være adgang til nettopp de legale aborter som «de fire» sier de er imot? Her har man satt seg i et dilemma, for ikke å si en selvmotsigelse.

«De fire» avviser legal abort ved å vise til at også tyveri blir legalt hvis det blir tillatt, og forutsetter at det vil ingen gå inn for. Denne sammenlikning mellom tyveri og abort er verken musikalsk eller holdbar. Riktignok kan det finnes en «kvalifisert nødssituasjon» som gir etisk legitimitet til tyveri, men ingen tenker vel på å legalisere dette i forkant gjennom lovverket? Men dersom man på etisk grunnlag erkjenner behovet for abort, må disse utføres på sykehus og dermed også legaliseres.

Bispemøtets uttalelse sier ikke noe om hva slags abortlov Norge bør ha. Den som først begir seg inn på kritikk av dagens lov, slik «de fire» gjør, kan gjerne utfordres til å peke på et troverdig alternativ til dagens lov. Det vil de åpenbart ha store vanskeligheter med. Det vil derfor være klokt av alle oss som deltar i dette ordskiftet å bruke innestemme når abortloven kommer på banen.

Til Tyskland. 

Dersom man først skulle reise spørsmålet om lovverket og peke på et alternativ, er det etter min vurdering nærliggende å vise til Tyskland. Der slår loven innledningsvis tydelig fast at fosteret har krav på vern. Abort kan likevel foretas, men først etter en rådgivende samtale med lege. Slik markeres fosterets krav på vern, samtidig som informasjon om hjelpetiltak kan gis. Mens en rådgivende samtale er et tilbud i Norge, er den obligatorisk i Tyskland. Men det siste ordet ligger begge steder hos kvinnen.

Vi skal som kristne ledere løfte fram både kvinnens rettigheter og fosterets krav på vern, slik Bispemøtets uttalelse også gjør. Uansett hvilken lov vi har, kan og bør vi henvende oss til enkeltmenneskers etiske dømmekraft og samvittighet.

Så finnes det gode etiske grunner for å ønske en lov som bedre ivaretar fosterets rettigheter. Da må vi være klar over at vi begir oss ut i et meget krevende terreng, og vi bør agere tilsvarende. Men hvis man likevel gjør loven til et tema, bør man vel også gjøre seg den umak å peke på bedre alternativer, og ikke bare si at dette er politikernes ansvar.