Vi må snakke om teateret

Jeg liker teater: At trange rammer kan gi så vide perspektiver. Lukta, å være nært til stede idet det skjer. Jeg liker illusjonen og illusjonsbruddene. På sitt beste er teater den totale kunstform.

Teaterets undergang. Men det er ikke alltid slik, og jeg er spent på teaterets framtid. To forestillinger har virkelig satt tankene om teaterets krise i sving for meg nylig. Begge er regissert av Thorleifur Örn Arnarsson på Nationaltheatret. Den ene var Enemy of the Duck (2016) og den andre Vi må snakke om Faust (spilles nå). De er typiske for noe større enn Arnarsson.

Begge forestillingene balanserer på randen av sitt eget sammenbrudd. Enemy of the Duck er en vill og burlesk forestilling. Ikke bare snakker skuespillerne direkte til publikum, noe som snarere har blitt norm enn unntak, men de trer også ut av rollene, bruker egne navn og spiller seg selv som offentlige personer.

Stykket ender med at kulissene blir revet ned, og stykket slutter ikke, det opphører, og det er høyst symbolsk: selve teateret blir demontert i forestillingen. Men så går teppet ned, og vi klapper og skuespillerne bukker. Kollapsen er altså ikke total. Teateret har illudert sin egen ødeleggelse, laget teater av det.

Flau og lei. Vi må snakke om Faust tar det enda lenger, og oppløser også all narrativ og dramatisk struktur. Det er rett og slett ikke Faust som er satt opp. Skuespiller Mattis Herman Nyquist utbryter, i en monolog som seg selv, at forestillingen ikke stoler på materialet sitt. At han er flau og oppriktig lei seg over oppsettingen. Han synes de dekonstruerende grepene er «så 1989».

Men like fullt: her befinner teateret seg tydeligvis fortsatt, tretti år etter postmodernismens inntog i kulturen, ytterst på legitimitetens rand. Det kommer seg verken fram eller tilbake. Det er som om Arnarsson skriker gjennom alt som skjer: «Jeg kan ikke lage teater!» Men han kunne jo latt være. Eller: Han kunne dekonstruert på en måte som gav mening. Han kunne gitt oss en Faust som formidlet årsaken til at stykket fortsatt er en klassiker. 

Funksjon. Teateret finnes fordi det har en funksjon, det skal forme oss, berøre og bevege oss med sine fortellinger. Derfor har kulturlivet også antatt en del av de kvalitetene religionen og kulten hadde i tidligere tider: Kulturen er det som bringer ånd inn i livene våre, spenner opp et større lerret, kritiserer og bekrefter oss.

Og derfor er det ikke bare et artig eksperiment når teateret leker med sitt eget fall. Det er et tegn på en krise som angår samfunnet og mennesket som mer enn biologiske eksistenser, en meningskrise.

Utfordret. På liknende måte som teateret, er også gudstjenesten utfordret. De to har fellestrekk som gjør dem sårbare for de samme tendensene i tida. Begge skal si oss noe viktig om å leve som mennesker i vår verden. Men rundt oss er autoritet, sannhetsbegrepet og den kulturelle sammenhengen stilt i tvil. Den gode fortellingen er kommet i vanry, og folket er vankelmodig. Vi er ikke lenger sikre på at vi kan stole på tekstens budskap.

De strever begge, både fra scene og fra kor. De får det ikke helt til, og de er i villrede. Hente ressursene fra historien eller fra populærkulturen? Rendyrke egenarten eller åpne opp for det nye?

Intakt tekst. Når jeg sitter i teatermørket spør jeg meg om kanskje teateret har noe å lære av gudstjenesten. Gudstjenesten har den fordelen framfor teateret at tekstene den forholder seg til blir lest opp slik ordene står på papiret. Den fortolkningen som skjer av tekstene, skjer ved siden av dem, ikke i stedet for dem. De forblir intakte mens dramaet utspiller seg. Gudstjenesten gjør nøyaktig hva Nyquist fortviler over at teateret ikke gjør: Den våger å stole på at materialet holder, selv om det knaker faretruende.

For slik er det: Dersom man skal fortelle en fortelling, må man tørre å gjøre det uten å fortape seg i metadiskusjoner og kvaler. Dersom man tviler på prosjektet, kan man ikke erstatte materialet med tvilen, men la dem klinge sammen, ved siden av hverandre. Teateret kan ikke skapes over gudstjenestens lest, men det kan bygge en større lojalitet til teksten og dens kvaliteter.

Den tvilen som rammer både teateret og gudstjenesten skal inkluderes. Men den må være med på en måte som ikke samtidig slår beina under prosjektet og selve fenomenet teater eller gudstjeneste. For hvis det ikke er vits i å fortelle fortellingen, kan teateret like godt legge ned seg selv.