Spar oss for slitne og snørrete Johaug!

Min første jobb som utsendt journalist for Vårt Land var til VM i Seefeld i 1985. Anette Bøe vant to gull for Norge og de norske jentene vant firedobbelt på den lengste distansen.

34 år etterpå forventer de fleste at en ny norsk VM-dronning skal kåres på samme sted. De ti neste dagene får vi se om Therese Johaug klarer å ta opp arven etter Marit Bjørgen, tidenes mestvinnende vinterolympier. VG spådde tirsdag at Johaug tar fire gull i Seefeld.

Hittil har Johaug vunnet 11 av 11 renn hun har stilt opp i etter at hun kom «tebakersatt», som hun selv kaller comebacket etter dopingdommen. Hennes samlede seiersmargin er på over seks minutter, mer enn et halvminutt per mil.

Nedslått og kvalm. Med en slik superkvinne i norske farger er det lett å glemme at for våre bestemødre ble langrenn regnet som usømmelig.

Dagbladets daværende sportsredaktør, Leif Isdahl, skrev følgende kommentar etter kvinnenes 10 km under VM i Lahti i 1958:

«Gårsdagens kvinnelangren er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne måtte føle seg fornedret på sitt kjønns vegne, så uskjønt var dette innslaget i årets verdensmesterskap at man gikk nedslått og kvalm hjem fra skistadion».

Isdahl var ikke ferdig:

«Det var rent vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustete på håret og grimete i ansiktet. Bare et par hederlige unntak fantes, blant dem Norges Ingrid Wigernæs, som til og med holdt make-up'en i orden».

Svette og snørrete. Ingrid Wigernæs (91) ga i et intervju med Vårt Land for noen år siden et godt innblikk i hvordan det var å være kvinnelig skipioner på 60-tallet:

«Jeg husker at damer i skreddersydde drakter snudde seg vekk i avsky og holdt seg for nesen når jeg gikk forbi dem».

[ https://www.vl.no/helg/kvinner-skulle-ikke-svette-og-slite-1.300881 ]

Wigernæs hadde gått over i trenerrollen da trioen Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre tok OL-gull i stafett for 51 år siden. Men selv om «jentutn» til Wigernæs ble mektig populære i Norge, var ikke slaget i sporet vunnet. Så sent som på 80-tallet raste det en debatt i Adresseavisens spalter der flere skribenter mente at det var ille nok at kvinner fikk konkurrere; TV-seerne burde i det minste bli spart for å få nærbilder av svette og snørrete kvinner rett inn i stua.

Vi kan le av dette i dag. Men så sent som mandag denne uka meldte tyske aviser at overføringen av helgens kamp mellom Augsburg og Bayern München ble stoppet på den iranske TV-kanalen IRIB. Årsak: Kampen ble dømt av en kvinne. Og Bibiana Steinhaus gikk i kortbukser.

Vågal distanse. Skijentene var slett ikke de enste som fikk merke fordommene. Friidretten var om mulig enda mer konservativ. Da løperdronningen Grete Waitz var 18 år – i 1971 – fikk ikke kvinner lov å løpe lenger enn 800 meter i mesterskap. Og da man tre år senere var så vågale å innføre 3000 meter, avfødte dette følgende kommentar i Norges Friidrettsforbunds eget blad:

«Selv om enkelte kan gjennomføre 3000 meter, vil de fleste se forferdelige ut mot slutten».

Estetiske fordommer – som ingen mannlig utøver noen gang var blitt rammet av – kunne i verste fall ødelagt karrieren til Norges mest populære idrettskvinne noensinne. Heldigvis lot ikke Grete Waitz seg stoppe. Hun dro til New York, byen der det var lov for jenter å løpe maraton. Hun vant løpet hele ni ganger og inspirerte en hel generasjon norske kvinner til å komme seg ut døra og kjenne sin egen puls.

Maskuline muskler. Først i 1976 – året etter FNs kvinneår – fikk kvinner adgang til å være med i Birkebeinerrennet på ski fra Rena til Lillehammer. Slike funfacts er det mange av i Hanna Nordbergs nye bok «Skijentene. Best i verden». Den er en deskriptiv beskrivelse av utviklingen. Men normene jentene har kjempet mot blir i liten grad drøftet.

Det ville for eksempel vært interessant å spore hvor de kommer fra, fordommene mot musklene til Marit Bjørgen. En rekke ganger ble Bjørgen utsatt for hets fordi hun var for kraftig bygd. Marit selv fortalte til Dagbladet at hun prøvde å skjule musklene sine hver gang det skulle tas bilder.

At muskler per definisjon er noe maskulint er nok i ferd med å endre seg i det norske samfunnet. Riktignok blir det færre jenter som vokser opp på gård – slik Bjørgen og Johaug har gjort – og på den måten utvikler kroppen gjennom fysisk arbeid. Men stadig flere bruker mye tid å trene seg sterke på fritiden. Og de som gjør det, gjemmer sjelden bort resultatet når de presenterer seg selv på sosiale medier.

Estetikk. Det jeg selv husker best fra VM i Seefeld for 34 år siden er at dette var mesterskapet hvor skøyting plutselig slo gjennom som teknikk. Resultatene viste at de norske jentene taklet den kaotiske omstillingen bedre enn gutta.

Kanskje var det noen som var litt for opphengt i det estetiske?