Verdidebatt

Bryter stillheten

Den nye uttalelsen bryter ikke bare stillheten om abort, men også om den historiske betydningen av kvinnefrigjøring for kirke og samfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bispemøtet har kommet med en uttalelse om abort som vekker oppsikt. Teksten er ærlig og ransakende selvkritisk. Den er en invitasjon til en fornyet samtale om abort, der innsteget er at en slik samtale ikke kan skje uten å ta innover seg at all tale om vern av det ufødte liv også må tale om det levde kvinneliv.

Usynliggjort. 

Opp gjennom historien har det på ingen måte vært selvsagt. Tvert om har kvinneliv og kvinners selvstendige rett til å bestemme over eget liv og egen reproduksjon blitt problematisert og usynliggjort, og talen om det ufødte liv er noen ganger blitt ført på måter som har gjort kvinnen og hennes kropp underordnet og ubetydelig. Jeg oppfatter at biskopene gjennom sin uttalelse søker å skape et nytt rom der den etisk komplekse sammenhengen mellom det ufødte liv og kvinnekroppen kan ta plass, og hvor man faktisk anerkjenner at den moderne
kvinnefrigjøringen utgjør en viktig kontekst.

Kirken har gjennom ulike
uttalelser om abort fra lenge før 1970-tallet søkt å holde abortspørsmålet atskilt fra spørsmålet om moderne kvinnefrigjøring og behandle det for seg. Dermed har kirken også, med rette og urette, blitt hørt og oppfattet som en som underkjenner og under­graver det komplekse kvinnelivets betydning, de formende erfaringer og kvinnens myndighet. Den nye uttalelsen artikulerer noe annet. Den målbærer et kvinnesyn som anerkjenner at kvinnefrigjøringen får følger også for hvordan kirkens samtale og tale om abort må skje.

Skapt av mannen. 

Vi trenger ikke gå langt tilbake i historien for å se det radikalt nye i dette. I 1984 ga Bente Nilsen Lein ut boken Kirken i felttog mot kvinnefrigjøringen, der hun grundig
dokumenterte hvordan Den norske kirkes prester, biskoper og teologer på slutten av 1800-tallet var gjennompreget av en forståelse av at kjønnsforholdet var hierarkisk og bestemt av en over- og underordningsrelasjon. Med referanse til 1. Mosebok 2 var kvinnen ved Gud skapt av mannen, etter ham og for ham. Hun var nummer to, han nummer én. Hun var skapt avhengig av ham, men han var selvstendig. Hun hadde ført synden inn i verden og var syndens årsak. Hun var svakere av natur og karakter, og derfor skulle mannen råde.

På den bakgrunn måtte alle politiske og juridiske krav om utvidede rettigheter for kvinner avvises. Kirkens menn
argumenterte mot gifte kvinners rett til særeie, ut fra argumentet om at det brøt med det kristne ekteskapet som baserte seg på ideen om en hierarkisk over- og underordningsmodell. Av samme
grunn kunne ikke gutter og jenter ha felles undervisning, og kvinner selvsagt heller ikke stemmerett. Ekteskapsritualet bekreftet at mannen var kvinnens hode. Kvinnefrigjøringen ble kalt for en vantroens bevegelse.

En rød tråd. 

Denne avvisende holdningen til kvinnebevegelsen går som en rød tråd gjennom kirkens historie. Mødre­hygienekontorene som ble etablert på 1920-tallet skulle gi veiledning om og formidle salg av prevensjoner til kvinner, gifte som ugifte, for å bidra til å hindre uønsket svangerskap, og dermed forebygge abort. Fra kirkelig hold ble det advart mot en slik praksis, da den undergravde det kristelige ekteskapet. «Gud skaper ikke flere munde end der blir mat,» uttalte teologiprofessor Karl Vold.

Forslaget på 1930-tallet om å innvilge abort på grunnlag av sosiale indikasjoner ble kontant avvist av bispemøtet med begrunnelsen at «en krisetids særegne løsslupne instinktliv» ikke kunne gi grunnlag for å tillate ordninger som brøt med
ekteskapets etiske standard. Forslaget hadde en sosial innramming og bidro til å skape et bilde av en kirke som i liten grad evnet å forstå den utsatte situasjon som mange kvinner levde i.

Slik fikk bildet av kirken som «mannskirke» og «enkjønns­kirke», for å låne et uttrykk fra kvinnesakspioneren Aasta Hansteen, lov til å feste seg. I slike
uttrykk lå en forståelse av en kirke og et presteskap som ikke var i stand til å ta inn over seg andre erfaringer enn sine egne, aller minst kvinnenes.

Glemmes ofte. 

Med rette og urette gjenfinnes fortellingen om den kvinnefiendtlige «mannskirken» i kritikken fra kvinnebevegelsen frem til i dag. Det urette ligger i det faktum at kirken har vært en viktig arena også for kvinners religiøse og sosiale engasjement og dermed for myndiggjøring, demokratisering og sosial endring. Det glemmes ofte.

Det rette ligger i at den moderne
kvinnens frigjøring fra mannens overordning, hennes ervervelse av rettigheter, av økonomisk og politisk myndighet og selvstendighet har skjedd mot kirkens anbefalinger, ja, at gjennomgående har biskoper, prester og teologer historisk ment at hvis kvinner får rett til å bestemme, enten det er over økonomi eller seksualitet, vil samfunnet rase sammen.

I sin uttalelse tar bispemøtet et kritisk oppgjør med sitt historisk manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter. Dermed legger det til grunn at kvinnebevegelsens styrking og utviding av kvinners myndighet og rettigheter har vært et gode, også sett fra kirkelig og teologisk hold. Det er nytt, og det er nok helt nødvendig.

Ganske så taus. 

Kirken har de siste årene vært ganske så taus i de kompliserte etiske diskusjonene om abort, tvillingabort og sorteringssamfunn. Det er nærliggende å se tausheten i sammenheng med den tilsvarende taushet som har rådet i kirken om moderne kvinneliv og kvinnesak. Den nye uttalelsen bryter ikke bare stillheten om abort, men også om den historiske betydningen av kvinnefrigjøring for kirke og samfunn. Dermed kobles disse sammen på en i kirkelig sammenheng ny måte.

Dette er ingen uttalelse med et ferdig svar, men derimot en uttalelse som rydder plass for at ulike stemmer kan belyse og opplyse det etisk komplekse spørsmål, og som insisterer på at det ikke kan snakkes om det ufødte liv, uten å ta på alvor det sammensatte levde kvinneliv. Det svekker ikke det etiske alvoret, men det er med på å legge noen nye premisser, gjennom å anerkjenne at kvinnebevegelsen har bidratt positivt til utviklingen av kirke og samfunn og ved å la denne anerkjennelsen få spille med i den etiske diskusjonen om abort i det videre. Det er historisk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt