Verdidebatt

Slitasje på presten

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er prest og sokneprest på tiende året i Den norske kirke (Dnk), og har etter endt studietid ved MF tjenestegjort i bygde­menigheter. Det har jeg stort sett aldri ­angret på. Fordelene­ ved å være prest på et mindre sted er mange, og jeg trives godt med det. Min presteidentitet er sterkt forankret i å leve tett på menighet og bygd og har med årene blitt en livsstil.

Med disse erfaringene, og som innspill til den forestående og allerede eksisterende prestekrisen, vil jeg anbefale prestetjeneste på bygda. Samtidig tror jeg at det må tenkes annerledes om antall forordnede gudstjenester. Jeg jobber tre av fire søndager, og med det også dagen i forveien. Et uvisst antall lørdagskvelder har jeg sittet med prekenarbeid. Det handler ikke om dårlig tidsbruk tidligere i uka, men at en god prekenprosess for meg går over flere dager. Ikke minst er det mange­ ­andre oppgaver som må gjennomføres før og imellom gudstjeneste- og prekenforberedelser, som gravferder, konfirmantundervisning og besøk på sykehjemmene.

Slitasje over tid. 

Selvsagt vet jeg at guds­tjenesten er viktig. I ordinasjonen avga jeg løfte på at jeg skulle forkynne Ordet og forvalte ­sakramentene etter den nåde Gud vil gi meg, og dette løftet tar jeg ikke lett på, men den tette gudstjenestefrekvensen har gitt slitasje over tid.

Gudstjenestearbeid er krevende og selv om jeg iblant mistenkes for å stille for høye krav til meg selv, mener jeg at det bør være kvalitet på det som gis menigheten søndag etter søndag. Men kvalitet koster. Og jeg har potensielt 30 år igjen i yrkesaktiv tjeneste.

Derfor gjør jeg mine tanker om en så høy gudstjenestefrekvens er framtidsrettet og ­rekrutterende? Jeg er redd det ikke er det. Jeg vet at i flere bymenigheter jobber prestene ­annen hver søndag.

Med en slik ordning tror jeg at kvaliteten på gudstjenestene og for min del prekenen, vil bli bedre. Jeg vil få et kjærkomment pusterom ­annen hver helg. Og ikke minst, det vil frigjøre tid til å være kirke på andre arenaer.

Pulsslag. 

11-gudstjenesten på søndag bør fortsatt være et pulsslag i samfunnet vårt, men jeg tror at både kirke og folk vil tjene på at preste­ressursene brukes på andre (og kanskje nye?) områder i tillegg. Kan jeg bidra til at flere opplever at kirken har relevans i hverdagslivet, vil tjenesten få større mening.

Jeg håper at ledelsen i Dnk vil jobbe for tiltak som gjør det mulig å stå i menighetspreste­tjeneste så lenge som mulig. Det er kanskje det viktigste i rekrutteringsarbeidet. Vi som allerede er prester, må med hånda på hjertet, kunne­ ­anbefale tjenesten til andre. I tillegg er det kanskje på tide med en samtale om prestens rolle i dagens samfunn: Hva slags prester har mennesker i bygd og by behov for?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt