Kommentar

Vi kom så fort vi kunne!

Jeg har tenkt på: Når begynte vi å løpe etter tiden?

Det må ha noe med uret å gjøre. Vårt samliv med uret. Jeg hører det hver dag – «tidsklemme», «tiden springer», «tiden tar knekken på meg», «jeg har ikke tid» – i betydning «jeg har hatt tid, men har det ikke lenger», innforstått: Det er noe jeg har mistet og ikke i svarte natten klarer å finne igjen, «jeg har ikke tid til det jeg helst vil», kort og godt: Tid. Det er noe vi bruker­ og er den brukt opp, så er det som ellers i tilværelsen, ikke noe igjen. Vi rammes av ­poeten Carl Frederik Prytz – noen linjer fra et dikt: «... Kan vi bli hundre år gamle raskere enn lyden, kan vi iallfall si når vi møter Vårherre en dag: Vi kom så fort vi kunne!».»

Manns minne. 

Det skal være sagt: Uret er noe av det viktigste vi har, kanskje det viktigste – det ville ikke vært bedre om vi, 7,55 milliarder mennesker, som vi er, virret rundt og ikke fikk form på noe som helst. Så takk for uret. Det var omtrent nå, for 500 år ­siden, at en nysgjerrig herre, Peter Henlein fra Nürnberg, ­registrerte at alle pendler har sin bestemte svingetid. Der begynte «tiden å rulle», historien om en velsignelse for menneskene, som også ble en svøpe.

Løp for pengene. 

Noen år deretter var det første uret i gang, vi begynte så smått å løpe rundt ­viserne i stedet for å si tusen takk. Skjønt, så raskt skjedde det ikke. Nå skal jeg ikke dra penge­kortet, til det er problematikken for stor – men penger på avveie, i griske hender, har i manns minne­ og uten unntak hatt siste ordet. De får oss til å løpe, for å få mer for pengene. På 1960-tallet fikk vi virkelig fart på oss, da var armbåndsuret der, flatt, lite, og det «kontrollerte» oss hele tiden, om vi ville.

Pauser til fast tid. 

Med årene­ ble uret en moralsk, noen vil si moralistisk, maskin, noe nær det ultimate symbol på vår tids­besettelse. Et kling i klokka fikk et arbeidslag til stå «arbeidsrett» om morgenen, stå tidsnok opp, samle seg om masseproduksjonen og holde pauser til fast tid. Kanskje startet det der? Moralisten i meg sier at «klinget» ble det moderne, industrielle samfunnets symbol på akselerering, ­effektivisering, vekst. Det har ikke gått over. Og kommer heller ikke til å gå over.

Stemplet inn og ut. 

Kontroll­urets storebror var stemplingsmaskinen, klikk inn, klikk ut. Tellingen førte lukt inn i samlebåndsarbeidet, folk ble rastløse, syke og nervøse. En effektivitetsfremmende metode var å la folk arbeide på akkordlønn i stedet for timelønn. Med andre ord, en kamp om tiden. Hoi, hvor det går. Som den amerikanske historieprofessor Lewis Mumford i sin tid sa det: «Den vesentligste av de oppfinnelser som ligger til grunn for den moderne industrielle epoke, er ikke dampmaskinen, men uret.»

Passet på bananene. 

Jeg husker det simpelthen selv, jeg hadde­ sommerjobb med å skille tomater fra poteter på Gartnerhallen. Av og til ble jeg kalt inn på teppet, én gang fordi jeg ­angivelig hadde trikset med innstemplingen (hvilket jeg ikke hadde), en annen for at jeg ikke passet på at bananene, som skulle ha et nøyaktig antall grader for å modnes, ellers ble de svarte.

Jeg tok det merkelig nok greit. Men det som sitter på netthinna fremdeles er en liten, innrammet plakat på sjefens vegg, litt på skrå, budskapet hadde en nesten oppmuntrende klang:

«Gjør ditt ærend, gå raskt bort! Husk tid er penger, og ­ tiden­ kort».

Stoppeklokka. 

Skulle vi ta med én ting til, måtte det være historien om optimaliserings­moralen, som snek seg inn i fritidslivet uten at vi egentlig helt visste at den gjorde det, og vi skjønner det neppe i dag heller – vi begynte å overføre ­erfaringene fra arbeidsplassen til fritida, vi skapte en verden hvor uret ble et instrument som brakte fritiden mening inn i tilværelsen, stoppeklokka. Vi rodde, syklet og kappseilte og målte start­tider, mellomtider, rundetider og sluttider. Med andre ord, nye tidspress, det dreide seg om å vinne tid og sette­ rekorder, det var det ypperste ideal. Og er det frem­deles, atskillige minutter av Dagsrevyens 45 tilmålte, handler om et kappløp med tid: sporten.

Kaste bomber. 

Den som har fulgt med så langt som hit, skal vite at jeg har ikke tanker å kaste bomber på tiden. Jeg fikk bare så lyst til å finne ut – ikke når tiden startet – men hvorfor vi behandler den så stemoderlig. Jeg tror at jeg – godt og vel 500 år etter – med tyngde kan si at det ligger i genene og at det bare er en liten elite som «hopper av». Vi andre tror på det vi hører – a­t ­løper vi ikke fort nok, faller verden sammen. Jeg er ikke moralist, jeg er drevet av kavet og syns ikke én gang synd på meg selv.

Reiser meg.

Så hva gjør vi? Selv gjør jeg det på den måten at jeg av og til stanser, reiser meg, retter ryggen og sier med klingende stemme: Det er ikke tiden det er noe feil med, gutten min, det er deg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar