Gudstjenesten er vår hovedpulsåre

Vårt Land stilte spørsmålet "Hvor fleksibel skal liturgien være?" (9.2), og skal ha stor takk for å løfte fram samtalen om hvilke gudstjenester vi vil ha i Den norske kirke. Min gode praktikumsrektor  Fredrik Saxegaard kommenterte saken, og jeg ønsker med dette å invitere ham til meningsutveksling om dette viktige og spennende temaet. Han har selv lært meg en hel del, og jeg har mye å takke ham for, faglig og pastoralt.

En radikal endring?

Å ha nattverd etter forkynnelse med barn i aldergruppen 3 - 11 år som målgruppe, kan ikke kalles en radikal endring og brudd på det som er to tusen års mer eller mindre enhetlig kristen tradisjon, slik Saxegaard hevder.

I Bogafjell kirke har vi barneforkynnelse i Ordets del på hver gudstjeneste. Det er en formidling av evangeliet, gjerne i rollespill eller med bruk av konkreter. Barneforkynnelsen er en del av menighetens DNA, og en del av vår veletablerte familiepedagogikk. Det bærende momentet her er at foreldre og barn får høre det samme, at forkynnelsen i søndagsskolen skjer foran voksne og barn. På en gudstjeneste med nattverd følger trosbekjennelsen,  deretter nattverd. Her oppfordres familiene til å delta sammen, enten knelende eller ved intinksjon. Lystenning, bønnelapper, lovsang og dåpspåminnelse hører med i en liten bønnevandring i kirkerommet.

Prekenens funksjon blir en forlengelse av og en utdypning av  barneforkynnelsen. Perspektivet løftes, tankene som ble sådd tidligere i gudstjenesten får nytt vann fra nådens kilde, og håpet er at troen skapes i den som lytter.

På dette tidspunktet leker, spiller, tegner, synger eller samtaler barna i sine aldersbestemte grupper. Men i gudstjenesten har de likevel en helt sentral rolle, noe de også har i vår kirke på landsplan: Barna er ikke kirkens framtid, barna er vår nåtid. Samtidig trenger vår kirke å legge til rette for gode, varige og livsforvandlende impulser der barn og foreldre kan delta sammen. Vår kirke er fra før av full av aktiviteter der barn og voksne er separert. Vi trenger fler-generasjons-menigheten, og vi trenger en kirke som våger å tenke liturgi for neste generasjon.

Tradisjonsbærer vs. tradisjonsbryter

Liturgi foregår i grenselandet. Det er allsang på grensen mellom fortid og framtid; et allerede/ennå ikke; det er himmel på jord; det er estetikk og dramaturgi; et hellig rom midt i vår hektiske hverdag der alle bevegelser har sin grunn, alle handlinger har sin plass og alle gjenstander har sin funksjon. Vi kommer tomhendte inn, men drar velsignet ut. - I love it!

Vår Mester, tradisjonsbæreren, sa at den største i himmelriket er det lille barnet, og at hans brød skulle brytes til minne om ham. Vår Mester, tradisjonsbryteren, sa at Guds rike tilhører barna, og at hans blod ble utøst så også deres synder skulle bli tilgitt.

Hvis Guds rike tilhører barna, skal ikke vår gudstjeneste og nattverd gjøre det samme? Eller er vi som står for liturgikk og musikk så blindet av vår egen liturgiske fortreffelighet og forståelse, at vi tror at bare vi elsker liturgien høyt nok, vil også menigheten gjøre det?

En menighet bygges alltid nedenfra. Det er kornet som blir sådd, og som vokser seg så stort at himmelens fugler slår seg ned i det. Gudstjenesten er et tre å hvile under og klatre i; å nyte utsikt fra og nyte frukter av. Gudstjenesten er livets tre for Guds barn i alle aldre!

Hva skal jeg så si til dette. Er en gudstjeneste som tar utgangspunkt i lokale forhold med på å undervurdere betydningen av gudstjenestens offentlige, traderte form? Slett ikke! Det offentlige aspektet ivaretas nettopp fordi gudstjenesten er forankret lokalt ("stedegengjøring"), og dens traderte form håndheves ved alle pulsslag av gjenkjennlighet som ellers er å finne i vår kirke, f.eks. dåpsliturgien av 2017.

Hvis bønnen er pusten i det kristne livet, er gudstjenesten hovedpulsåren. En hovedpulsåre kan ikke kuttes av uten at livet avsluttes. Derfor vil jeg gjøre alt jeg kan for å forvalte vår gode liturgiske arv på en slik måte at det gagner fedre og mødre å sende sine enestående barn til gudstjeneste.

Alle gudstjenester i hele landet inneholder noe vakkert! Men hva mener Fredrik Saxegaard er de riktige veier å gå for en liturgi for neste generasjon? Hvor er det blitt av gleden over mangfoldet fra liturgireformen? Og hvordan kan den lokale menighet overleve om ikke den får myndighet over hvilken gudstjenesteliturgi som skal brukes lokalt?

Bevisbyrden ligger på de som ønsker (radikal) endring, mener Saxegaard. Jeg ønsker ham og hans meningsfeller velkommen til Sandnes, så skal jeg gi dem "Ånd og kraft" som bevis!