Verdidebatt

2030 - Et tusenårsjubileum

Arne Berggren skriver at han tror mange er redde for helgenen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

2030 nærmer seg med stormskritt og det er all mulig grunn til å bruke tiden godt for at det skal bli et rent og helhetlig jubileum for innføringen av kristendommen i Norge.

Arne Berggren skriver; Vi skal få høre igjen at mirakler har logiske forklaringer, og kan hende får vi en liten etterfeiring av reformasjonen, også.

Om han får rett i dette bærer det galt av sted. Han gjør klokt i å henvise til Laugeruds bok. Jeg har ikke lest den enda, men forstår at den er grundig mht å fortelle om tiden rett etter reformasjonen. Folket var katolske, folket ville være katolske og ha sin tro i fred. Ved å overbevise kongen om at han ikke lenger trengte pavelig aksept for sitt virke, var kongene rundt omkring i Europa neppe særlig vanskelig å overbevise om at dette var et gode for fyrstene i eneveldige stater. Men som i så mange enevelder skjer styret på tvers av folkeviljen.

Tro er noe av det vanskeligste å endre i et samfunn. På ett vis kan man undres over at tro er blitt et fremmedelement i samfunnet selv om det sies at det er en liten styrking av troens stilling akkurat i disse dager. Frafallet fra tro og kirke tror jeg har en sterk base i forrige århundres kriger og elendighet. Mange som opplevde ødeleggelsene av liv og eiendom på kroppen, mange av de som deltok i tragedien kunne ikke lenger se Gud i det de var med på. Gud kom under kritikk og ble maktesløs i deres bevissthet fordi han ble ansett som den øverste myndighet som lot ødeleggelsene skje. Og det er sant. Det er vanskelig å se hvor Gud var under de to store krigene og ødeleggelsene særlig den siste medførte.

Men det startet nok allerede i den første. Med en million døde bare i enkelte slag er det naturlig at folk spør seg hvor Gud er når de selv vasser i døde kamerater og lever et liv under forferdelige forhold. I tillegg fikk det lov å skje igjen ut av menneskelig dårskap. Jeg har sympati for tanken om at det må være lov å tvile på Guds eksistens under de vilkårene, ikke bare for vanlige mennesker, men også for teologer og praktiserende troende. Det blir for blast og meningsløst å bare henvise til at Gud har sine veier og sin mening, når rasjonaliteten kan trumfe det hele med å slutte at Gud ikke finnes under slike kår. Siden 1945 har kirkene vært på vikende front i stadig større grad. Slekt har fulgt slekters gang i tiltagende vantro eller avvisning. Til sist deler bildet seg i grunnfjell for flere retninger, med en grå masse som ikke vil tro rundt omkring fjellene.

Reformasjonen skulle aldri ha skjedd, men vi kan ikke gjøre den ugjort. Den ble ikke gjort ut fra tro, men ut fra ønsker om makt. Fyrstene lot seg forføre av nye tanker og forlot sin tilknytning til paven. Bruddet lar seg ikke reparere men det kan bygges bro. 2030 kan bli et år hvor dette gjøres mulig om man utnytter tiden godt ved å trekke StOlav grundig inn i kristenlivet. Ikke liket på marken, ikke hår og negler, men at hans død bragte med seg en overbevisning om kristendommens kraft. At han kastet sverdet fra seg og oppga volden som sin siste handling. At hans tanker ble antatt og banet vei for fremveksten av et annet samfunn. Det var dette som ble betydningen for tusen år siden, og det må gjøres til betydningsfullt igjen. Hele vår kultur hviler på dette. Hele vårt samfunn er basert på kristendommens utbredelse i de første fem hundre år etterpå. Egentlig også lenger, for folket holdt den katolske tro i live i enda et hundreår eller to før det ble gitt slipp på den. Dernest gikk det ikke lenger enn til ca 1840 før katolisismen igjen begynte å få innpass. Først forsiktig, men så stadig mer manifestert.

Protestene var sterke. Da den første ordentlige domkirke skulle bygges i Trondheim først i forrige århundre skrev Adresseavisens redaktør hatefulle lederartikler om uvesenet som skulle etablere seg på motsatt side av gaten for Nidarosdomen. Han målbar sikkert en åpenlys folkemening, og menigheten ble heller ikke stor før i vår tid.

Redaktørens holdninger lever antagelig enda. Preses har ikke sitt hovedkontor i Erkebispegården, et steinkast fra StOlavs grav. Er det for nært? Samtidig går debatten internt i Den norske kirken om hva helgenen skal bety. Vi har opplevet åpning av Olavsfestdagene med en kirkelig prosesjon til Nidarosdomen preget av det religiøse samtidig som halsstarrige kapellaner har fått artikler som beskriver StOlav på samme måte som Berggren nevner på trykk samme dag. Splittelsen rundt helgenen er stor og dyp. Man anerkjenner StOlav som Norges evige konge mens det er umulig å få klarhet i hva dette betyr. Det er som Berggren antyder; blikket blir flakkende og svarene famlende.

Lenge var Olavsfestdagene en kristent preget musikkfest. I dag er det religiøse tonet ned og stebarnet i festivalen. Det er der, men det er ingen tydelig StOlavs-profil. Den katolske kirke i Trondheim arrangerer sin egen feiring som en helgenfeiring av et litt større format enn vanlig ved slike. Man har frigjort seg fra Olavsfestdagene og lagt sin egen vei siden man ikke har innflytelse på festivalen. Dette er en ren religiøs feiring med fordypning rundt helgenens liv, virke og betydning i dag.

Den norske kirke tar imot pilegrimer. Man har innrettet et mottak for dem, et sted de kan få bo og andakter og messer til deres dyrkelse av sin Gud. Noen av dem finner også veien til StOlav Domkirke, men de fleste pilegrimer i dag er verdslige sekulære vandrere som synes det er fint å komme til en storslått kirke. Det er forsåvidt greit nok, men det er det kommersielle som står i fokus for Den norske kirke.

Her er det noe å ta fatt på for de som diskuterer reformasjon og jubileum internt i kristenheten. Jeg tviler på at det vil gå mot en sammensmeltning, men det vil være bra for kristenheten om man tar fatt i dette tilfellet, denne anledningen for å legge sterkere vekt på den religiøse og kristne arv og historie som grunnlaget for Norges eksistens. Det er både religiøse og åndelige sider ved denne som kan belyses, og det er mange praktiske konsekvenser som minnet om sosialvesen og helsestell som utgjør tunge faktorer i historien. I dag jamrer vi oss over manglende forståelse for det frivillige arbeidet.. vel, en gang var dette deler av ryggraden i kristenlivet og det bør gå fint å trekke det frem igjen, og ta arven på alvor. Opp mot den mye omtalte avkristningen er det nok av emner man kan henge seg på for å levendegjøre kristendommen igjen, men jeg tror at man i så fall må legge bort mye av lutherdommens stridbarhet og hengi seg til en mer bestandig, sterkere og rettmessig kirke enn den norske. Strengt tatt er det mer sant at det er den katolske kirke som er Kirken i Norge i dag, enn at det er de lutherske variantene. Dette kan man bruke som studieobjekt i de neste elleve årene og samle seg om et sant jubileum for innføringen av kristendommen og etableringen av et nytt Norge.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt