Kommentar

Dikt og forbannet løgn

En gang var sosiale medier demokratiets fremste forkjempere. Nå er de bakstreverske, løgnaktige og fulle av troll.

Hva har skjedd med friheten sosiale medier-plattformer skulle gi oss? Muligheten til å spre gode nyheter og kampanjer, få folks øyne opp for verdens urettferdighet mye raskere enn det som var mulig før?

Sosiale medier var demokratiets nye og mektige verktøy. Mulighetene synes uendelige og positive. Det er de fremdeles, men når vi tenker tilbake i dag, var optimismen vi hadde for ti år siden rørende naiv.

Frankrikes Emmanuel Macron og Tysklands Angela Merkel underskrev denne uka en vennskapsavtale, en oppdatering av Elyséeavtalen fra 1963. Da hadde konspirasjonsteoriene summet på sosiale medier en stund, blant annet fra ytre høyre om at avtalen truet fransk suverenitet. Nei, Frankrike skal ikke dele sete i sikkerhetsrådet med Tyskland, måtte myndighetene understreke.

Avhengighet.

Med falske nyheter følger kommentarer. En opprørende «nyhet» følges av kontant og hardhendt videresending. Det er dynamikken, og oppskriften er i grunnen ganske enkel. Falske nyheter og kommentarer er gjensidig avhengige av hverandre.

Mange flykter fra sosiale plattformer fordi de ikke orker de harde reaksjonene, æresskjellingen og fornærmelsene som kommer. Det blir et demokratisk problem dersom færre deltar i den offentlige debatten.

Nettavisen stengte kommentarfeltet sitt tidlig i januar. Når folk kaller hverandre idioter i stedet for å diskutere politikk, ble det for vanskelig å få til en konstruktiv debatt.

Falske nyheter.

Da Javier Bolsonaro ble innsatt som president i Brasil 1. januar, var det til heiarop fra glade tilhengere. De ropte ikke navnet hans eller til partiet, men på medie-plattformer.

«Facebook, Facebook, Facebook!» «WhatsApp, WhatsApp, WhatsApp», ropte de skriver Vox.

De hedret det som hjalp den sterkt høyreorienterte og kontroversielle Bolsonaro helt til topps. Gjennom valgkampen ble sosiale medier brukt til utstrakt spredning av ødeleggende desinformasjon om motkandidaten. Den Facebook-eide WhatsApp har 120 millioner brukere i Brasil.

De hadde til og med laget tilsynelatende nøytrale faktasjekk-saker.

Det må være toppen av falske nyheter.

Det sjefen sier. 

Men hvilke ringvirkninger får det at lederen i landet, som tidligere er dømt for rasistiske uttalelser, snakker nedsettende om kvinner, homofile, svarte og minoriteter? Hva tenker tilhengerne hans når Bolsonaro sier at en kvinnelig parlamentskollega er «for stygg til å voldtas»? hva tenker tilhengerne hans om det? Og at han ikke kunne elske en homofil sønn?

Det er åpenbart lettere å snakke nedsettende om andre, når sjefen gjør det. I krig og kjærlighet er det meste tillatt, og da er det bare å kjøre på, hvis man mener noe sterkt nok.

Det tok Brasils eneste åpne homofile folkevalgte konsekvensen av torsdag. Jean Wyllys sier opp jobben og rømmer landet etter en rekke dødstrusler. Det ikke er valget av Bolsonaro som er den direkte årsaken, har han uttalt, men heller den økte graden av voldeligheter i kjølvannet av valget, der angrep mot personer i LHBT-miljøet har økt i omfang.

Allemannseie. 

Det er et stykke fra en homofiendtlig president i Brasil til vanlige folk på Facebook og Twitter. Men kanskje ikke så langt som vi liker å tro.

For selv om sosiale medier kan bringe oss ut i verden, er tendensen likevel at vi holder oss blant våre egne, også der. Og selv om vi (forhåpentligvis) oppfører oss høflig og respektfullt overfor medmennesker vi møter i det virkelige liv, klarer enkelte å være stygge, hatefulle og sinte på nett.

For knappe ti år etter sosiale medier ble allemannseie, er mye av uskylden og optimismen borte. Ledende demokratiforskere går så langt som å si at sosiale medier må ta noe av ansvaret for neo-fascismen og høyrepopulismens framgang.

Det er dystre påstander forskeren Ronald Deibert kommer med i et essay i Journal of Democracy. For ti år siden ville det vært en absurd påstand, sier han, og bruker den arabiske våren som eksempel. Sosiale medier var det som gjorde at meldinger kom ut, til de som protesterte og til resten av verden. Det var demokratibyggende, med informasjon som sprer seg raskt, også til dem som tidligere ikke ville fått det.

Tsunami.

Men de beste egenskapene blir også de verste. Det er lettere å spre falske nyheter enn å rette opp feil. En informasjonstsunami, som han kaller det, er perfekt for falske nyheter, konspirasjoner og lekkasjer. De spres i rekordfart mens faktasjekkere halser etter. Når de endelig har klart å rette opp feil, kan det være for sent, og den falske nyheten har etablert seg som sann.

Det er en av grunnene til at det blir vanskeligere å oppdage hva som er sant. De som prøver, kjenner motbakkene. Det er ikke lett for folk flest å kjempe mot, eller oppdage trollfabrikker – som er laget for å spre falske nyheter. Det viser seg også at det meste av falske nyheter som spres på Twitter, legges ut av ytterst få brukere. Amerikanske forskere har undersøkt 16.000 Twitter-kontoer og fant at 80 prosent av alle falske nyheter som ble spredt via disse, kom fra 16 eldre og konservative brukere.

Hva vi definerer som falske nyheter kan allerede være utdatert. Det finnes videoer det nærmest er umulig å oppdage er falske. Desinformasjonen blir stadig vanskeligere å oppdage. David Bowie hadde rett da han allerede i 1999 sa om internett: «An alien lifeform has just landed». Det vil forandre hele vår ide om hva medier er.

– Vi står foran noe fantastisk, men også skremmende, sa han.

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar