Verdidebatt

Hvorfor feilet Hareide?

Knut Arild Hareide feilet fordi han gjorde en helt nødvendig modernisering av KrF ensbetydende med å velge venstresiden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I norsk kristenliv – både politisk og religiøst – er det en konfliktlinje mellom høy og lav. I KrF er ofte, men ikke alltid, rød side forbundet med venstreliberale holdninger som i ganske stor grad samsvarer med resten av den politiske venstresiden. I kristne sammenhenger forbindes dette segmentet ofte med det høykirkelige og liberale.  Bildet er selvsagt mer nyansert – blant annet på grunn av bånd mellom fagbevegelse og deler av norsk kristenliv, eller mer verdiliberale, som for eksempel Inger Lise Hansen eller andre unge kvinner i dagens KrFU, som også er en mer borgerlig orienterte KrF-ere.  Likevel finnes det en konfliktlinje mellom det høykirkelige og venstreliberale, og det lavkirkelige, som gjerne er mer verdikonservativt, og som finner mer til felles med den politiske høyresiden.

Blant de liberale finnes mye selvkritikk på vegne av norsk kristenliv. Man har tatt avstand fra autoritær kristendom, forstokkede holdninger om kvinner og homofile osv. Enhver med et liberalt gen i kroppen kan si seg enig i mye av dette oppgjøret, men i de senere årene har vi også sett motstemmer som mener at oppgjøret dras for langt. Mer konservative kristne, som gjerne også har et mer liberalt syn på økonomi, opplever at deler av kristen-Norge blir trangsynt på en ny måte: Man bør for eksempel ha et radikalt syn på økonomi og klima for å ha de «rette meningene».

Det som likevel ofte forener, og da særlig i Kristelig Folkeparti, er et mer restriktivt syn på abort eller bioteknologi. Mye kan tyde på at Kjell Ingolf Ropstad vant kampen om KrF fordi han så at det tross alt er høyresiden som tradisjonelt har hatt størst forståelse for det som samler KrF mest. At Ropstad valgte «riktig» side illustreres godt av de sterke reaksjonene Ropstad får fra deler av norsk venstreside.

Mer røde KrF’ere ville altså vekk fra en intolerant bedehuskultur. De advarte mot at partiet kunne bli redusert til et snevert kristent parti på Sørvestlandet. Men paradokset er at den intoleransen de kanskje selv opplevde på bedehuset i ungdommen, den møter de nå igjen hos de såkalt kulturradikale. For eksempel mener Dagbladets politiske kommentator Marie Simonsen at KrF er «kvinnefiendtlig» og ikke engang skjønner det selv.

Men den som ler sist, ler best. Hareide har nemlig mye rett i at KrF trenger en form for modernisering. Et halvt år før Hareide ble valgt til partileder i KrF våren 2011 hadde Civita et frokostmøte om KrFs fremtid. På dette møte (10.11.2010) snakket Helge Simonnes om den manglende viljen i deler av partiet til å skille mellom tro og politikk. Han sa at det handlet om å redusere politikk til å ha de rette meningene. Simonnes understreket at det bare var en del av partiet, eller dets velgere, som tenker slik. Han mente de har urealistiske ideer om hva KrF kan få til politisk, ikke forstår «faget» politikk og trekker med seg for så vidt legitime teologiske uenigheter fra meningshetslivet over i politikken. Kort sagt: Man klarer ikke skille tro og politikk. Simonnes brukte ganske harde ord. Han sa at tenkningen om hva politikk dreier seg om i disse miljøene, er «skremmende lav.»

Jeg tror de aller fleste i dagens ledelse i KrF og ledelsen de siste 20 - 30 årene langt på vei vil være enige med Simonnes i at dette er et grunnleggende problem for partiet. At partiet brukte så lang tid på å kvitte seg med bekjennelsesparagrafen handler om det samme. Over lang tid har det vært en avstand mellom høy og lav i partiet og hos dets støttespillere i pressen eller annet kristenliv. Mellom en mer akademisk og intellektuell ledelse som har vært opptatt av prinsipper for kristendemokratisk tenkning, i motsetning til lavkirkelige, som ikke i samme grad ser nødvendigheten av å skille tro og politikk. Dette problemet har aldri partiet maktet å ta ordentlig tak i. Slik sett er partiet, i lys av samfunnets generelle sekulariseringsprosess, dømt til å dø. Ikke fordi partiet er kristendemokratisk, men fordi det ikke makter å formidle til grasrota at kristendemokratiet skiller mellom tro og politikk.

Det er ikke noe galt i å fronte kristne verdier, men det er samtidig prinsipielt viktig å skille tro og politikk. Dette er avgjørende om partiet skal kunne appellere til velgere utenfor partiet. Ved valget i 1997 fikk KrF 13,7 prosent av stemmene. De var jevnstore med Høyre. Partiet ble sett på som mer åpent enn før, men det var ikke før i 2013 at partiet fjernet bekjennelseparagrafen, som tilsa at tillitsvalgte måtte være kristne. Partiet utnyttet altså ikke sin posisjon i 1997 til å ta en ordentlig kristendemokratisk opprydning. De siste årene har partiet vært nede i fire prosent. En opprydning, og et oppgjør med deler av grasrota, kan bety døden for partiet.

Mange som støttet Hareides forsøk på å ta KrF til venstre, anså dette som en del av en nødvendig modernisering av partiet.  Problemet med dette moderniseringsforsøket var likevel at det ble knyttet til venstresiden, og en ny form for moralisme, som er vel så kvelende som bedehusets gamle moralisme. Hareides bok «Det som betyr noe» er for preget av at egne politiske standpunkter defineres som «gode», mens andre politiske ståsteder defineres som «kalde».

Men der Hareide feilet, bør ikke Ropstad nødvendigvis feile. Skal spådommene om at KrF dør ut som et lite parti på Sørvestlandet bli gjort til skamme, trengs det en modernisering, men det er strengt tatt ikke en modernisering som handler om å gå til venstre eller høyre. Det handler om å utvikle en åpen og fri partikultur.  At KrF nå går inn i regjering kan bety at de får profilert seg bedre, men det kan også føre til ytterligere slitasje på partiets oppslutning.

Jeg har mine tvil om KrFs fremtid. Men tvil utelukker ikke tro, og der det er tro, er det håp.  Generelle samfunnstrender kan kanskje igjen åpne veien for KrF. For eksempel er det ikke umulig at en for omfattende instrumentell politisk tankegang, kanskje særlig på norsk venstreside, men også på høyresiden innenfor viktige velferds- og familiepolitiske områder, eller innenfor bioteknologien, kan bane vei for en ny vår for et mer frihetsorientert KrF med vekt på familiens verdier.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt