Kommentar

Vipps-misjonen

Uenigheten om pengeforvaltning i NMS peker på det vanskelige forholdet kristendommen har til penger.

Selg alt du eier og følg meg! Sa Jesus til den rike unge mannen. I følge Det nye testamente snakket Jesus stadig vekk om penger og fordeling, langt oftere enn han snakket om ting som ekteskap eller dåp. Og stort sett er budskapet hans en avstandstaken fra penger og det materielle, fra alle forsøk på å sikre seg gjennom økonomisk trygghet - den sikkerheten rekker uansett ikke langt. Jesus løfter opp de fattige, ber sine etterfølgere om å oppgi eiendomsretten og dele alt, også gi kappen hvis noen ber om skjorta di.

Slik Jesus gav sitt liv for sine venner, skal kristne gi alt vi har for andre. Vi kan kalle det en kenotisk økonomi, hvor idealet om å uttømme seg selv, gi seg selv, gjøres til et økonomisk prinsipp. Men hva når det er tomt? Bevegelser som på 70-tallet solgte all eiendom av pur idealisme fikk snart merke at Herren ikke kom i morgen. Kenotisk romantikk varer kun én generasjon. Man kan ikke drive misjon hvis man er konkurs. 

Pengefloker. 2000 år etter Jesu liv har vi fortsatt ikke klart å finne ut hvordan vi skal forholde oss til penger på en kristelig måte, særlig ikke når det er kollektiver, som kirker og organisasjoner, som eier dem. I 2017 tok NMS (Det Norske Misjonsselskap) et grep for å profesjonalisere driften, og opprettet et underselskap, NMS Eiendommer. I en serie artikler har Vårt Land de siste ukene pekt på kritikken som har fulgt omlegginga.

Mange kristelige sammenslutninger har gjort som NMS. For hvem vil vel ha uprofesjonalitet? Om man ikke klarer å løse alle de ideologiske flokene som penger og eierskap bringer med seg, bør en i det minste sørge for drift etter alle økonomikunstens regler.

Nei til porto. Selv har jeg vært leder for Norges Kristelige Studentforbund. Jeg husker en budsjettdiskusjon der en av landsmøtedelegatene syntes vi ikke skulle bruke penger på porto. En annen syntes vi skulle ta oss råd til å pusse opp kapellet. Men hvordan sender man ut medlemsbladet uten porto? Og hvilken annen god sak måtte ut om titusener av kroner gikk til kapellet?

Å drive organisasjon krever en god dose praktisk og økonomisk sans, som ikke alene kan styres av verdier og gode formål. 

Svak tilknytning. Men økonomisk sans og innføring av profesjonalitet løser ikke alle problemer. Det er heller ikke gitt at profesjonalitet er nøytralt og uproblematisk. For etablering av underfirmaer som skal rekruttere gode hoder fører ofte til høye, konkurransedyktige lønninger, til fancy oppussinger og en ny selvforståelse blant medarbeiderne. De er ansatt for å gjøre en jobb med debet og kredit, ikke for å bygge Guds rike. Det er i beste fall en indirekte konsekvens av dagens dont.

Sannsynligheten er overhengende for at profesjonalisering fører til svakere tilhørighet mellom pengene og organisasjonen og dens mål. At lederen for NMS Eiendommer kastet gamle møbler heller enn å gi dem til en av NMS' mange gjenbruksbutikker, kan leses som et tegn på nettopp en slik avstand mellom penger og organisasjon. Lederen for en vegetarorganisasjon bør ikke spise kjøtt, om hun er aldri så profesjonell. 

Og endringen i selvforståelse skjer overalt: Prester i Den norske kirke har gått fra å gi sitt liv for kallet og fårene, til å få arbeidstid og streikerett. Det er gode grunner for at det er slik, men bare enkelt er det ikke.

Penger er aldri uskyldige. For en misjonsorganisasjon skal ikke bare få mest mulig misjon ut av hver giverkrone og dermed kjøre hardt på profittmaksimering og innsparing. Den skal også tjene et annet formål, veves inn i andre verdisystemer, og dermed oppstår usikkerheten og de mange veivalgene.

Historisk sett har misjonsorganisasjonene vært grasrotbevegelser, der bygdas lille misjonsforening med sitt møysommelige arbeid kunne gjøre noe for andre langt borte. At mennesker har tillit til organisasjonen, og organisasjonen verdsetter innsatsen de får tilbake, er kanskje det viktigste økonomiske kretsløpet organisasjonen er involvert i. Det er menneskene som er den største kapitalen.

Hva hvis man i all den profesjonelle pengeforvaltningen fremmedgjør de gode giverne? Hva hvis organisasjonen profesjonaliseres bort fra grasrota, og til slutt ikke får inn flere kroner? Alle basarsjefer og gode kakebakere bør frykte VIPPS-misjonen, der pengene teller, men ikke det arbeidet som genererer dem, og til syvende og sist ikke heller menneskene. 

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar