Verdidebatt

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?

Jeg er uenig i løsningen mine foreldre valgte, men jeg respekterer og er glad for intensjonen bak deres holdninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som mange frikirkelige på 70-tallet, var også mine foreldre bekymret for den ideologiske utviklingen i samfunnet. De ønsket å skjerme både seg selv og oss for det som kunne ødelegge verdiene våre, men gikk lenger enn mange andre da de valgte å stenge TV-mediet ute. De tenkte at det beste for oss var å leke og utvikle oss uten inntrykkene fra TV-skjermen.

Vi hadde gode naboer. Et koselig ektepar, herr og fru Pedersen, syntes nok litt synd på oss som ikke hadde TV selv. De var rause og åpnet ofte døren når klokka slo seks på ettermiddagen. Foreldrene våre var ikke kompromissløse og smilte nok litt av gleden vi la for dagen over å høre kjenningsmelodien til Barne-TV.

Les også: Utelukker ikke at BCC kan ende opp nærmere pinsebevegelsen

Barns rettigheter. 

«Jul i Skomakergata» er et av de gode minnene fra nabohuset. Spesielt når spalten med kveldens rettighet rullet over skjermen, og musikken gikk over i barnestemmen som leste: «Alle barn har rett til forståelse og kjærlighet. (...) Alle barn har rett til å få utvikle sine evner på en sunn og naturlig måte».

Vissheten om at vi som barn hadde rettigheter, og at disse rettighetene ble godt ivaretatt i mitt barndomshjem, styrket min grunnleggende trygghet og tro på meg selv. Godkjennelsen av Barnekonvensjonen i 1991 var en viktig milepæl for barns rett til utvikling i Norge.

I menigheten min (Brunstad Christian Church) begynte de fleste å innse at selv om problemet med dårlig innhold ikke forsvant, var det å velge bort TV-mediet ingen god løsning. Kulturen endret seg, og på slutten av 90-tallet startet BCC egne TV-sendinger. Da hadde vi også fått skjerm i stua.

Jeg er altså uenig i den løsningen mine foreldre valgte, men jeg respekterer og er glad for intensjonen bak deres holdninger. I dag velger vi å ikke la frykten for dårlig påvirkning få begrense tilgjengeligheten til teknologi, til smarttelefoner og nettbrett, men heller utnytte de positive mulighetene og ha en bevisst holdning til inntrykkene.

Ny varsomhet. 

I dag kan vi smile av de uskyldige programmene på NRK gjennom 70- og 80-tallet. Vår generasjon har mer alvorlige utfordringer å hanskes med. Porno og vold, kvinneundertrykkelse og ekstreme holdninger finnes i store mengder på nettet, og gjør at vi må engasjere oss på en helt annen måte i barnas digitale hverdag. Dette krever en ny type varsomhet og forebyggende arbeid.

Det er omlag et år siden Stortinget vedtok et nasjonalt volds- og pornofilter på nettbrett i skoler og barnehager, etter forslag fra KrF. Det var et steg i riktig retning. Barn bør skjermes for det som kan ødelegge muligheten til å få en trygg og sunn barndom.

Vi trenger lærere som våger å ta smarttelefonene bort når de ikke skal brukes i undervisning, og som snakker med elevene om gode holdninger. Vi trenger politikere som har engasjement og gjør gode vedtak som sikrer barnas trygghet – også på nett. Innholdsprodusenter og distributører må presses til å ta større ansvar for å tilby muligheter som beskytter barn mot skadelig innhold.

Les også: Her lærer kirkens trosopplærere om porno

Forbilder. 

Men først og fremst kan vi som voksne selv være gode forbilder i hvordan vi bruker nettet, hva vi klikker oss inn på og hvordan vi uttaler oss i kommentarfeltene. Dernest kan vi være gode veiledere, lytte til barnas utfordringer, og ta dem på alvor. Vi må snakke med dem om hvordan de kan ta gode valg og sette grenser for eksempel i forhold til pornografi, nettmobbing og deling av nakenbilder.

Omfanget av saker med digital mobbing, overgrep mot barn og #metoo-problematikken viser at utfordringene knyttet til skadelig bruk av teknologi har vært høyst reelle gjennom mange år. Følgeskadene dette påfører enkeltindivid og samfunn er store.

I dag handler mange av de store medieoppslagene om politiets aksjoner og rettens reaksjoner, det er mindre om forebygging. Som foreldre kan vi reagere med fortvilelse når nye saker rulles opp. Det er kanskje vanskeligere å erkjenne at hvis vi ikke tar problemene med skadelig påvirkning på alvor, er vi selv en del av problemet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt