Vil KrF overleve?

Å gå i regjering er et stort og viktig skritt for et politisk parti. Derfor er det viktig at starten blir noe partiet kan leve på i tøffe hverdager.

Den nye firepartiregjeringen har fått en særdeles tøff start. Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestads flertall i partiets organer var så knapt som overhode mulig. Dersom én hadde stemt annerledes, ville KrF ikke gått inn i regjeringen i uken som kommer.

Utsatte småpartier

Dette er en krevende ballast for regjeringens minste parti. For vi vet at små partier oftest strever mer enn store i regjeringskonstellasjoner, og blir hardere straffet av egne velgere. Ikke bare fordi de er små, men også fordi de som regel er fløypartier i egne koalisjoner. Eksemplene er mange. KrF brakk selv ryggen forrige gang de deltok i regjering med Høyre og Venstre.

Historien startet slik: KrF holdt stand i valget etter sentrumsregjeringen til Bondevik på slutten av 90-tallet. I denne konstellasjonen var KrF både storebror og midten-parti mellom Venstre og Sp.

Men etter noen års deltagelse i den høyredominerte regjeringen fra 2001 til 2005, ble partiet halvert. Riktignok var Kjell Magne Bondevik statsminister. Men valgundersøkelser viser at både velgere og tillitsvalgte mente at de store linjene i politikken var for blå, og styrt av Høyre.

Også SV og Sp slet som små fløypartier i den rødgrønne koalisjonen med Ap.

Kjenner ikke igjen

Blant kommentatorer blir småpartienes velgertap ofte forklart med at de «ikke er gode nok til å selge sine seiere». Dette kan være et poeng.

Men den viktigste grunnen til at disse partiene sliter er at velgerne ikke kjenner igjen hovedlinjene i den politikken de ble lovet.

Et eksempel som paradoksalt nok kan tyde på at denne teorien stemmer: Venstre gikk fram i Bondeviks andre regjering fra 2001 til 2005. Partiet hadde ligget under sperregrensen, men gikk i løpet av perioden fram fra 3,9 til 5,9 prosent sammen med Høyre og KrF.

Venstre var den gangen et tydeligere sentrumsparti enn i dag, og fikk en slags midten-rolle mellom borgelige Høyre og et KrF med et sosialdemokratisk tilsnitt. Datidens Venstreleder Lars Sponheim påpekte selv at mange av kompromissene lå nært Venstres egen politikk. Venstres velgere kjente igjen det partiet hadde lovet dem og var strålende fornøyd.

Sammen med Frp

Nå er KrF på vei inn i en regjering der tyngdepunktet og de store linjene ligger betydelig til høyre for sentrum. Både Sylvi Listhaug og Siv Jensen var strålende fornøyd med den ferske regjeringsplattformen. De opplever å ha fått betydelig mer gjennomslag enn i trepartiplattformen fra i fjor. Jensen uttalte at hun var fornøyd med at KrF nå bidrar til å sikre mer Frp-politikk i Stortinget. For et fløyparti på Stortinget er det sjelden kost å få gjennomført så mye politikk i praksis.

KrFs problem

KrFs problem er at de nå plutselig har skiftet rolle fra sentrums- og vippeparti på Stortinget, til det minste fløypartiet i en koalisjon. Da er faren stor for at egne velgere ikke gjenkjenner den politikken de stemte på.

KrFs velgere står ideologisk langt fra Frps. På viktige verdiakser er de to partiene motpoler. Mens Frps velgere er individualistisk orienterte, er KrFs velgere fellesskapsorienterte. Det har betydning på sentrale områder som asyl- og innvandringspolitikken, skatte- og avgiftspolitikken, rus- og alkoholpolitikken, i synet fattigdom, velferd og ansvar for verden der ute.

Det store spriket i KrF-ere og Frp-eres verdenssyn kommer til syne i den store Medborgerundersøkelsen fra 2017, som har fulgt velgere over tid. Av de som hadde stemt KrF fire år tidligere, sa 72 prosent av KrF velgerne i 2017 at de misliker Frp.

Når Siv Jensen snakker om bompenger og billig sprit for folk flest, går det et sukk gjennom den gjengse KrF-forsamling. Likevel har denne gruppen nå gitt sin stemme til en regjering der Jensen er nestor, og der Frp styrer sentrale områder som finans og innvandring. Det er ikke sikkert dagens KrF-velgere kommer til å kjenne igjen den politikken de stemte på.

Fellesskap

Dersom KrF skal overleve neste valg og karre seg over sperregrensen har Ropstad og Bollestad to muligheter:

Dersom de ønsker å beholde partiets fellesskapsorienterte velgere, må det jobbes hardt med gjennomslag for en politikk som appellerer til denne gruppen. Da er ikke familiepolitiske og bioteknologiske gjennomslag nok. Det må kunne vises til gjennomslag for en mer human og sosial politikk. Det kan bli hardt dersom Frp forstsetter med utspill, slik som Per Willy Amundsens uttalelser om barnetrygd og innvandring.

Ebba Busch Thor

Men dersom Ropstad blir ny leder, kan mye tyde på at han ønsker å «ta en Ebba Busch Thor». Hun er lederen for KrFs svenske søsterparti KD. Thor har maktet å skifte ut partiets røde velgersegment de siste årene, og satset hardt på å få et tilsig av mer individualistisk orienterte og blå velgere.

Høstens valg viste at hun lykkes. Samtidig er Thor mer liberal i synet på abort og homofili enn store deler av KrF i Norge. Dermed har KD kunnet appellere til et segment med mer liberale velgere i verdispørsmål enn KrF til nå har maktet.

Liten tid

Dersom Ropstad ønsker å ta partiet i denne retningen har han hast. Det er ikke sikkert han makter å få mange nok nye «blå» og liberale velgere før stortingsvalget i 2021, som kan erstatte det «røde» segmentet som nå forlater partiet i hopetall.

Men kanskje ser både Ropstad og Bollestad lenger fram enn til valget i 2021.