Enighetskultur for fall

KrF har de siste tiårene hatt et en svak kultur for å tåle harde meningsbrytninger. Dette har over tid blitt pekt på fra flere hold i partiet, både på «blå» og «rød» side. Det har vist seg både i gryende sidevalgsdebatter og i diskusjonene om såkalte «hjertesaker» som homofili, abort og familiepolitikk.

Rett på sannhet 

På den ene siden har verdikonservative hevdet at de liberale i partiet har dratt partiet i sin retning uten at det har vært debatt om saken. På den andre siden har de liberale klaget på at det ikke finnes en åpenhet for å diskutere de gamle «hjertesakene» fordomsfritt.

Paradoksalt nok har begge sider følt seg mistenkeliggjort, marginalisert og frustrert. Det alvorlige for KrF er at konsensuskulturen over tid har bidratt til å tappe partiet for både kraft og nytenkning.

Kristelig konfliktvegring

Noen mener dette handler om en kristelig konfliktvegring, der politisk uenighet kan oppfattes som illojalitet. Men trolig har en kultur med svak beredskap for å håndtere politiske konflikter i KrF, flere årsaker.

Et element er tøffe konflikter mellom sentrale lederskikkelser, som har vært krevende partiet gjennom årene. To eksempler er konfliktene mellom Kjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen. I nyere tid mellom Dagfinn Høybråten og Inger Lise Hansen. Det vanskelige er å vite hva som kom først: høna eller egget. Altså om disse konfliktene er et resultat av en unnvikende kultur, eller om de snarere er en årsak til denne kulturen. Det som er sikkert, er at de tøffe personmotsetningene og motviljen mot åpen debatt har styrket konsensuskulturen internt, og «satt seg i veggene» i partiet.

Et tredje element som har bidratt til en konsensuskultur er at konflikter, utenfor partiet, ofte er blitt tolket som en kamp om hvem som er mest «kristelig». Det har skadet partiets omdømme og ødelagt appellen til flere grupper. Særlig blant yngre.

Åpnere kulturer

Til sammenligning har et parti som Høyre de siste årene hatt som mål at interne fløyer skulle diskutere mot hverandre i Dagsnytt 18. Selvsagt har også Høyre og Solberg saker der de også framstår lukkede. Et av de ferskeste eksemplene er Solbergs munnkurv om abort i forkant av forhandlingene med KrF. Men slike eksempler er færre, og preger Høyre og andre partier i langt mindre grad.

KrFs «brain drain»

For KrF har denne frykten for politisk uenighet fått alvorlige konsekvenser over tid, og ført til en form for «brain drain». Helt fra 80-90-tallet og frem til nyere tid har en rekke talenter forlatt partiet. En fellesnevner er at de ikke opplevde nok plass og rom til å diskutere vanskelige saker.

Da er det ikke rart at særlig unge har blitt tiltrukket av debattene utenfor partiets regi. Det er kanskje hovedgrunnen til at så mange unge i KrF de siste årene trakk til Civita for å diskutere grunnleggende spørsmål. Blant dagens unge KrFere har et betydelig antall fått sin politiske debatterfaring hos Kristin Clemet. Etter at Agenda ble startet, har også venstresidens tenketank tiltrukket seg unge KrFere, som ikke opplever plass til intern debatt i partiet.

Lojalitet

Internt i KrF har disse eksterne tenketankene blitt oppfattet som farlig for partiets eksistens og utvikling. Særlig fordi sentrale ideologiske byggesteiner har blitt formet og påvirket utenfor partiet. Særlig i deler av moderpartiet er det stilt spørsmålstegn ved partilojaliteten til en del av de unge som har vært innom tenketankene.

Til tross for dette har ikke KrF maktet å skape en egen ideologisk begeistring. Og en oppdrift som tiltrekker seg folk i utkanten og randsonen av partiet. Trolig var det derfor mange ble så begeistret for det som skjedde etter Hareides tale i høst.

Splittende

Nå går diskusjonen høyt i partiet om Drivkraft er partisplittede. Særlig fordi det er «rød side» som står bak initiativet. Frykten fra «blå fløy» er at dette «nettverket» har omkamp som sitt egentlige mål.

Men reaksjonene er åpenbart delte. En del «blå» KrFere ønsker mer åpen politisk debatt velkommen. Også fordi det gir begge fløyer et større spillerom. De opplever at tydelige meningsbrytninger har vært mangelvare i KrF.

En av dem er den kristenkonservative KrFeren Bjarte Ystebø. Han er drivkraften bak høyreorienterte Oslo Symposium og jobber i NorgeIDAG. Han synes det er en lettelse at det nå er mulig å snakke åpent om motsetninger i KrF.

Det samme gjør «blå» Jostein Rensel, tidligere stortingskandidat for KrF i Buskerud. Han har selv meldt seg på Drivkrafts konferanse, og oppfordrer flere i sitt fylkeslag til å gjøre det samme. Han ser at dersom de «røde» – som utgjør halve partiet – forsvinner, så vil det skade partiet.

Frykter uro

Det er ikke så rart at flere på «blå fløy» er urolige for hva Drivkraft vil bety fremover. Alle som har kontakt med KrFere på begge sider, ser at partiet er utladet og utkjørt etter høstens turbulente veivalg. Få ønsker en vedvarende veivalgsprosess i de kommende årene.

Likevel er det ikke sikkert partiet har så stort valg. Og det er heller ikke sikkert en åpen fløykamp kun har negative sider, dersom den ikke blir så altoppslukende som i høst.

Internt i KrF bør man også huske på dette: Den dagen ingen jobber for omkamper i et politisk parti, er det fare på ferde. Da er sjansene store for at partiet er blitt ubetydelig.